Snirkelte Eksistens

Öppna upp!

2007-02-25T19:01:00.000+01:00

Noe av det beste jeg liker å oppleve er å sitte på surfebrettet og vente på den rette bølgen. Jeg heves opp fra bølgedalene og sitter høyt på toppene. Jeg finner roen der ute mens forventnigene om bølgen fyller meg. Slik er livet også. Det finnes øyeblikk man sitter på bunn og øyeblikk man er på en topp.
Dager er heldigvis ikke like. Det er vel den største grunnen til at livet ikke kan gå på skinner. Det beste er at man våkner en morgen og har ingen anelse om hva dagen bringer. Det siste året har vært fullt av dager der jeg våkner og bare venter på hva slags dritt som kommer. Den siste tiden har vært på samme viset, men motsatt. Jeg våkner, starter å tenke og lurer på hvilke overraskelser som ligger på lur. Og overraskelsene kommer gjerne på rekke og rad. Dag etter dag får jeg den ene magiske opplevelsen etter den andre. Jeg trives, har det godt, vet hva jeg vil, gjør det jeg ønsker å gjøre og ikke minst, jeg gjør alt jeg hadde glemt var mulig å gjøre. Da blir man lykkelig. Man lever. Jeg lever. Og jeg har det godt. Bølgene ruller inn og jeg surfer hver og en med et stort smil om munnen.

Loop

2007-02-21T21:06:00.000+01:00

At livet går i sirkel kommer man rett og slett ikke utenom til tider. Livsstilsfilosofer og overreflekterte mennesker snakker så fint om hvordan og hva man kan gjøre for å komme ut av loop’en som hverdagen kan representere. Et liv av endeløse repeatknapper er ikke å foretrekke. Men noen ganger kan det være greit å oppleve en loop. Det er det jeg har drevet med den siste tiden. Jeg har opplevd en real loop, der g-kreftene har holdt meg i bane selv om tiden opp/ned har vart lenger enn forventet.
I dag oppdaget jeg at loopen snart tar slutt. For jeg ble innhentet av mitt tidligere liv. Det var det livet der jeg fortsatt hadde drømmer og ambisjoner, som kom krypende og tok et realt jafs av baken min. Normalt er det ganske surt når livet biter deg i ræva, men ikke denne gangen. Følelsen var oppløftende, mest som om noe er i gjære. Denne loopen handler om tre drømmer. Tre drømmer fra et ungt og friskt sinn så spekket av drømmer at det gikk seg vill:

I dag og drømmen fra i går:
Jobben er en ren fornøyelse. Siden skolen jeg jobber ved bygges om og ventilasjonsanlegget går på en fjerdedels maskin, ble inneklimaet så fryktelig dårlig at elevene fikk avspasere etter klokken 12 i dag. Siden halve administrasjonen var borte og all møtevirksomhet kansellert, kunne jeg egentlig bare rusle hjem og lese litt tysk og ei bok om arkitekttegnede boliger jeg har lånt på biblioteket for å forberede meg til et liv med studier i de Østerriske alper.
I går kveld var jeg på foredrag med Staffan Lindström. Han er en utrolig reflektert fluefisker som hadde pakket inn et foredrag på en meget spiselig måte. Det fikk meg til å undre fælt hvordan det skal gå med mine laksefiskeabstinenser når jeg sitter i Tirol, spiser Schnitzel og drikker Glühwein.

I dag og drømmen fra for fire år siden:
Jobben er en ren fornøyelse. Jeg har en lang sommer til fluefiske og plenty med fritid til vinteraktiviteter. Jeg er matematikk og kroppsøvingslærer på 10. trinnet ved skolen der jeg selv vokste opp. En plan eller drøm jeg har hatt siden den dagen jeg bestemte meg for å bli lærer. Men det er med en viss bismak, for jeg er jo ikke mer enn like over halvveis utdannet til jobben. Hvis en drøm skal være så lett å realisere, kan den ikke være et resultat av ambisjoner. Jeg kan umulig passe her, for jeg befinner meg på ambisjoners fødested og innser at mitt snev av ambisjon er dødfødt.

I dag og drømmen fra da jeg hadde ambisjoner:
Jobben er en ren fornøyelse. I stedet for å gå hjem etter 12, valgte jeg helt frivillig å hjelpe en ny vikar på skolen i ei kunst- og håndverkøkt med 8.trinnet. De jobbet nemlig med perspektivtegninger og modeller av rom i perspektiv. Denne økta kunne jeg ikke la gå fra meg. Ikke bare fordi jeg skal jobbe med modeller, perspektiv og tegninger de neste årene, men også fordi jeg ville tilbake til de rommene som reddet meg gjennom ungdomskolen. Til de rom der kreativiteten fikk fritt utløp, til der ambisjoner ble født, til de rom som gjorde meg til den jeg nesten er i dag. Det var en underlig glede å åpne døra og se sløydsalen, malerommet, håndverkrommet og tegnesalen smile meg i møte. Det var som om rommene ville vise meg noe. Det tok ikke lange stunden før jeg skjønte hva det var. Det var en gutt i klasse 8C, med ambisjoner i blikket. En gutt som hadde malt sitt første viktige maleri. En gutt som nettopp hadde sikret sin første toppkarakter på vitnemålet. Han sto der foran inngangen til sløydsalen en vårdag i 1994 og smilte lurt opp mot veggmaleriet over døra. En gutt som ønsket å være kreativ resten av livet.

Malt av Torgeir, 8C, 1994

En lang loop er over og en gammel gutt står foran inngangen til sløydsalen og smiler lurt mot maleriet over døra. Den tålmodige fluefiskeren står ennå og svinger flua i sin sakteflytende elv. Det er kanskje på tide å flytte seg til striere stryk med de samme ambisjoner om alltid å være kreativ.

Magiske dager

2007-02-18T20:19:00.000+01:00

Sola har gjort sin inntreden i den kalde og mørke delen av vårt langstrakte land. Og med solstrålene har også snøen kommet. Når man lever i et kystnært klima blir man vant til at snøen dumper ned som en våt og tung masse. Det har den derimot ikke gjort den siste tiden. Tørrere, lettere og mer luftig puddersnø skal man virkelig lete lenge etter. Her følger et par stemningsbilder fra dagens topptur til tredjetoppen i fagernesfjellet. Sammen med Sigve dro vi våre bakfulle kropper opp til 1250 m.o.h. og fikk nyte årets hittil beste snø og nedfart. Gledelig holder kneet seg og fremtidsutsiktene er gode. Så er det bare å håpe snøen holder seg like godt.

Vingle-Petter slår til igjen

2007-01-25T14:21:00.000+01:00

Før jul hadde jeg et vikariat som kontaktlærer på 7.Trinnet. Det viste seg derimot at læreren ble sykemeldt ytterligere en stund og jeg fikk tilbud om å fortsette vikariatet. Da var planen å flytte til Østerrike og jeg takket nei. Senere samme dag viste det seg at jeg kunne være hjemme i nord og lese til forberedende eksamen, og jeg ringte umiddelbart tilbake for å ordne med jobben. Da var vikariatet gitt til en annen. Nå har jeg fått tilbud om en 100% stilling i nesten to måneder på 4.trinnet, Samt et vikariat i 50% frem til sommeren som matematikklærer på 10.trinnet. Jeg takket først ja til 4.trinnet fordi 100% gir bedre betalt enn 50%, men så angret jeg meg....

Da jeg begynte lærerutdanningen lå det en tett tåke i bakhodet mitt. Ideen om å bli lærer kom fra den utrulig flinke og engasjerte matematikklæreren jeg hadde på ungdomstrinnet. Siden da har tåka huset et ekko av en tanke om å ende opp som matematikklærer på gamleskolen. Jeg takket derfor ja til stillingen. Og håper det ikke gir mersmak, slik at jeg faller tilbake på lærerskolestien jeg så fint trådte ut av.

Lenge leve ambivalensen....

Fire sannheter og en skröne

2007-01-10T12:48:00.000+01:00

Karen har atter en gang tagget meg, og slikt liker jeg. For tiden befinner jeg meg i Österrike og mangelen paa norske taster maa derfor bare beklages.

- En gang jeg var vikarlärer for en 7.klasse i handarbeid, ödela jeg en symaskin mens jeg egentlig prövde aa reparere den. Da läreren kom tilbake la jeg skylden paa elevene. Da jeg traff henne paa juleavlutninga i aar, ga hun likevel uttrykk for at hun synes det var meget fornöyelig aa ha timer sammen med meg.

- Jeg har värt en aktiv snowboardkjörer med sponsorer og muligheten til gratis reiser rundt i verden, men fikk sparken fordi jeg festet for mye.

- Jeg tör aldri aa legge meg til aa sove dagen för en eksamen i redsel for aa ikke klare aa staa opp.

- Jeg er en hobbybotaniker og da jeg flyttet fra Trondheim til Narvik, var det verste aa maatte kvitte seg meg alle plantene.

- Musikk er en viktig bestanddel av hverdagen min. Men jeg kan overhodet ikke handtere et eneste instrument, er tonedöv og skal stikke til sentrum i Innsbruck for aa pröve aa finne et munnspill saa snart jeg har skrevet dette innlegget.

Jeg vet jaggu ikke hvem jeg skal utfordre. Cecilium tar kanskje utfordringa

Mitteilung

2006-12-27T19:07:00.000+01:00

Jula har som vanlig vært full av gaver og god mat. Men det var en gave som varmet mer enn alle andre. Den dumpet ned i postkassa to dager for sent, men akk så godt. Her følger et utdrag fra brevet:

Leopold-Franzens-Universität Innsbruck
Das Rektorat-Vizerektorin für Lehre und Studierende

Anschliessend können Sie wie folgt zugelassen werden:

Studienrichtung: Architectur (c600)

Zuzatzprüfung(en): Vor dem Abschluss des 1. Studienabschnitts muss die Zuzatsprüfung aus Darstellende Geometrie abgelegt werden.

Status: Ordentlicher Studierender(skrevet med uthevet skrift... hehe!)

Noen ganger må man bare innse at man er på en blindvei. Da hender det ofte at man skjønner hva og hvor man vil eller slettes ikke ønsker å være.

Min helomvending starter 1.Mars 2007 i Innsbruck. Langt vekk fra alle planer om å bli lærer.

Stykkevis og delt

2006-12-08T08:48:00.000+01:00

Brevene ramler ned i postkassen for tiden. Ikke bare regninger og uønsket reklame fra foreninger som prøver å tyne en slant ut av en stakkar rett før jul, men også hyggelige brev som det jeg fikk i går. Hålogalandssykehuset i Narvik har allerede funnet tid til å rote rundt inne i kneet mitt. 18. Desember er datoen jeg har ventet på i snart to år. Så det later til at det blir en hyggelig og rolig jul på krykker.

2006-12-04T11:23:00.000+01:00

Kroppen verker og humøret tynger. Jeg går fra dør til dør med sjela pakket inn i gavepapir. Jeg vet ikke hva jeg har sett etter, en lindring for smerten, eller kanskje en aldri så liten pause fra negativiteten.
Den siste døra åpner seg og brevet leses med omhu. Det er fra Nordland Medisinske Senter. En beskjed fra personen som har sett på bildene av byggverket som skal kalles en kropp. En kropp jeg ikke lenger kjenner igjen. Det har tatt to år, mange legebesøk og MR-undersøkelser før beskjeden endelig kommer. Du har en ødelagt menisk står det. Gledesrusen går over i undring. En undring med bismak. For nå er jeg endelig blitt fortrolig med utmattetheten og smerten. Den var blitt en del av meg. Nå skal artoskopi ta bort denne smerten og hindringen for bevegelse. Men det står mer. En beskjed som gir meg bekymring som strekker seg lengre enn en kort periode med opptrening etter en meniskoperasjon. Jeg har lenge håpet at kroppen bare er utbrent og at smertene i ryggen bare stammer fra feilbelastning på kneets vegne. Slik er det ikke. Jeg er skadet. For første gang i mitt liv er jeg virkelig skadet. Jeg har det svart på hvitt. En lettere kollapset mellomvirvelskive nederst i korsryggen. Det er underlig hvor ambivalent tankene kan være rundt en skade. Men akk så godt å vite at det bare er kroppen som er skadet.

En liten anelse av gammel storhet

2006-11-21T16:29:00.000+01:00

I forbindelse med forrige blogginnlegg kom jeg til å tenke på en ting. Hvorfor ser vi skjønnhet i årstidene? Hva er det vakre med våren? At verden våkner til liv er vel en vakker ting, eller at den kalde og dystre tiden er over. Noen liker høsten, eller kanskje sommeren?
Jeg liker best våren. Med sine varme dager i byen, snø på fjellet, solen, ny energi og blide ansikter som møter meg. Livet er fullt av muligheter på denne tiden av året. Sett at det var sommeren jeg likte best. Ville jeg da likt sommeren om det var sommer hele året? Eller liker jeg en årstid bedre fordi den mangler mesteparten av året? Kan man se skjønnhet i noe man har hele tiden? må man ikke mangle sommeren for å se dens skjønnhet?

Uansett har jeg de siste årene fått en ny glød for en gammel fritidsaktivitet. Jeg er oftere og oftere i klatreveggen for hver uke. Jeg har forbarmet meg over at nivået bare har dalt jo mer jeg har klatret. Men nå opplever jeg en ny vår i klatreveggen. De siste ukene har progresjonen gått bokstavelig talt oppover. Og hadde det ikke vært for at jeg ikke varmet godt nok opp i går, så hadde sikkert en ny sommer for klatringen vært rett rundt hjørnet. I stedet går jeg rundt og ergrer meg over en urutinert selvpåført strekk i venstre arm. Og mangelen på klatring får meg virkelig til å se skjønnheten i dens natur.

Den Sorte Snø

2006-10-27T11:17:00.000+02:00

I mitt liv eksisterer det minst 91 gleder med snø. Her følger en av dem.

Høsten er en tid for melankoli, sier den innbitte melankoliker. Mørket lar depresjoner trenge seg inn under huden og gir næring til ettertanke, refleksjon og en påfølgende kreativitet. Selv liker jeg ikke høsten. Kanskje den tidlige høsten her i nord, der sola fortsatt skinner, fjellene står rak i ryggen og beskuer min ferdsel i den kalde klare luften, der jeg kan bevitne naturen svinne hen og gå i dvale.
Det er den sene høsten jeg ikke liker, for da er verden som død og begravet, lik en depresjon på vei til å ligne en umulig sorg. Jeg ønsker ikke å dø den andres død, men heller verdsette en skapelse eller en forandring. Den sene høsten kan ikke verdsettes fordi den er død. Den er svart. Den gir ingen mulighet for å sette meg utenfor meg selv. Det er meg og intet.

Verden er et vakkert sted. Det vakre med verden er at den gir oss muligheter til å erstatte alle våre forgjengelige psykiske verdier. Noen ganger er det som om verden tilpasser seg oss mennesker og ikke omvendt. Her i nord er senhøsten en dyster affære. Inntil de første snøkrystallene faller fra en mørk himmel og gir håp om lys, varme og farger. For verden er ikke lenger mørk og dyster, den er i det minste i sort/hvitt. Det er nok til å se kontraster og differenser man har glemt i sitt innerste sinn. Gjennom snøen som faller manifesterer skjønnheten seg som tapets beundringsverdige ansikt. Det forandrer tapet for å gi det liv. Snøen er naturens gave til oss nordboere. Et tegn på at verden ønsker å ha oss her.

Guilty Pleasures!

2006-10-18T12:46:00.000+02:00

Pennen ble kastet over til meg fra en ivrig Karen. Hun skulle ha meg til å ramse opp mine tidligere musikkfavoritter som jeg i dag småskjemmes av å vært innhold i musikksamlingen min. Derfor kan jeg kanskje starte med å fortelle at kallenavnet mitt på ungdomskolen var Techno-Torgeir. Det stemmer vel kanskje bare i liten grad. Og nå er jeg heldigvis meget langt fra å kunne være bærer av et slikt økenavn. Men her følger ei lita oppsummering av mine første CD-kjøp:

- Første cd'en var med East 17
- Første singel var Snow-Informer
- Nytet å høre på More Power Ballads mens jeg drømte om jentene jeg ikke hadde draget på.
- Synes at 2 Unlimited var ufattelig diggbart.
- Melody MC-Dum di dum var en stor favoritt.
- Hadde ei plate som hette Mindblowing 4. Den var forresten ganske bra.
- Dj Bobo entret scenen og slo den neonfargede Bulacapsen av hodet på meg.

Heldigvis begynte jeg med snowboard og da endret min musikalske verden seg drastisk. Rancid, Rage Against The Machine og Seigmen reddet vel hodet mitt på den tiden. Men selv da glapp det litt for meg, for jeg fant nylig ei plate med Dog Eat Dog i cd-samlinga som lå nedpakket i eskene på lageret. Og nå skal det sies at på spillelista på mobilen ligger Martin-Yeah, Yeah, Wow, Wow, så det glipper vel til stadighet...

Vel, nå vet jeg jaggu ikke hvem jeg skal oppfordre. Ta pennen den som vil, for nå må jeg ut i skolegården og ha inspeksjon.

Behind bars!

2006-10-12T23:26:00.000+02:00

Jeg har et rykte på meg for å snike bak bardisken når jeg ikke har noe der å gjøre... Følgene er blandt annet at jeg er utvist i et helt år fra et utested i Narvik. Sist påske tok jeg med meg ei flaske sprit fra baren. Hva annet kan jeg si enn at jeg var tørst og serveringa var stengt... Desverre fikk jeg først høre dette dagen etter, og skjønte selvsagt ikke noe av det jeg fikk fortalt om mine eskapader. Helt til puslespillbitene plutselig falt på plass og jeg lå på bakken og lo så tårene spratt ut av et par trøtte øyne i bakrus.

For et par dager siden overtok en god venn av meg driften av et utested i Narvik. Et dristig prosjekt, men absolutt gjennomførbart av en person som The Snake. Selvsagt trengte han hjelp, så i går kveld var jeg igjen å finne bak bardisken med både øl og sprit i handa. Denne gangen var det heldigvis ikke på ulovlig vis. Det bør også nevnes at jeg fikk gjestene til å danse til Ben Harper. Det er slettes ikke verst.

Når litt ekstra blod går til en hodet

2006-09-27T14:16:00.000+02:00

Sol ute, sol inne, sol i hjertet, sol i sinnet.... Slik lyder en sang jeg husker fra min barndom. Kanskje har den preget meg, for det jeg ønsker å se i livet er en lysende varme og glede. Ikke bare i mitt liv, men også for de som beveger seg rundt meg. Her i nord viser Aurora Borealis seg fra sin vakre side denne kvelden, det er rim i gresset og luften er klar og fin. Med andre ord er det ikke sol og varme ute, og inne ligger hunden sammenrullet på sofaen for å holde varmen.

I sangen er det nevnt fire soler, der to er utenfor menneskelig påvirkning i større grad, mens to av disse kan man fullt og helt gjøre noe med selv. Men hva gjør man når man føler at sola er borte fra hjertet og sinnet er mørkt som natten? Jo, man følger de instinkter man har fått undertrykt den siste tiden og gjør det man har mest lyst til. Jeg kjøpte meg surfebrett, pakket i bilen og dro til Lofoten for å surfe høstbølgene som ruller inn fra storhavet. Kanskje var det det kalde vannet som omsluttet min slitne kropp som fortvilt padlet seg inn i bølgene, kanskje var det gleden av å komme seg bort, eller var det gleden av å gjøre det man ønsker? Hva det enn var som ga meg roen tilbake vet jeg ikke, men da gjør det ikke mye at de man setter sin lit til kun forsøker å kle seg med diamanter på innsiden, at sola i nord snart er borte for noen lange måneder og at havtåka ligger tykt i både hjerte og sinn, for bak der skinner sola.
Og i tåka er det bare flyene som ikke kan leke.

Snipp, snapp, snute.....

2006-09-13T13:37:00.000+02:00

...Så var DET eventyret ute. Jeg har sluttet på lærerskolen i Trondheim og flytter midlertidig hjem til Narvik. Etter jul er planen å ta biologi og mer kjemi ved universitetet i Tromsø. For nå har jeg fått nok av en utdanning som ikke gir noen utfordringer av større grad, gruppeeksamener, gruppeinnleveringer, grupper hit og grupper dit. Jeg er og blir en individualist når det kommer til å lære. Jeg trenger å jobbe for meg selv. Valget er ganske enkelt når det viser seg at med de fagene jeg har før, nesten har fjerdeåret i utdanninga, men ikke får det godkjent dersom jeg tar Naturfag 1 og 2. Da må jeg ta andre fag for å få godkjent fjerdeåret. Synd ikke noen kunne fortelle meg dette på forhånd, så hadde jeg kunne hatt en plan for dette halvåret og slippet å letet sider opp og sider ned for å finne tak over hodet for Faun og meg. men men... Nå har jeg hvertfall en plan. Og planen er å reise hjem og kanskje jobbe som vikarlærer frem til jul.

Mitt liv.

2006-09-12T12:15:00.000+02:00

Etter en sommer med lite vann i elvene og et tilsvarende dårlig innsig av laks ble fiskesesongen et heller mørkt kapittel denne sommeren. En enslig laks på ca.1,5 kilo ble årets fyll for fryseboksen. Den ble riktignok fanget på grunn av god kjennskap om elva og dens fiskeplasser i en periode der ingen andre verken fikk eller så laks i elva. Tilfeldigheter, neppe! Men ettersom laksefiske ikke opptok min tid denne sommeren måtte jeg finne annet å fylle timene mellom nattarbeid på jernbanen. Her er min nye hobby:

I skrivende stund sitter jeg på datarommet på skolen. I år står Naturfag 1 og 2 for lærere på timeplanen. Fra før har jeg noe Geologi og Kjemi fra Universitetet i Tromsø. Naturfag på lærerskolen er ikke den utfordringen jeg trenger. Hvilket betyr at jeg heller kunne tatt flere naturfag ved universitetet. Jeg har for tiden ingen plass å bo i Trondheim, er skadet og lengter hjem mot nord. Snart er lunsjen over. Da er studiekoordinator tilbake, og jeg finner ut om de neste årene kan tilbringes i Nordens Paris og likevel få godkjent Naturfag 1 og 2. Hvilket vil lyse opp min hverdag i en betraktelig stor grad. For hvor moro vil det være å sitte skadet i Trondheim uten fjell og natur rundt seg som man i det minste kan se på og drømme seg bort.?Nei, man skal ikke bruke tid på noe man ikke føler seg vel med. Men vil jeg føle meg vel i Tromsø, byen jeg forlot?

Morgendagen starter ikke før dagen er over

2006-09-11T12:28:00.000+02:00

Noen ganger møter man veggen med et brak. Jeg valgte å gå ut døra, men planta trynet rett i dørkarmen. Jeg falt om på stedet og døra gikk sakte igjen og slo seg i vranglås foran meg. Av en eller annen grunn trodde jeg at en ny start med blanke sider og en ny tilværelse som Hvalfanger ville gi et løft i livet. Men trangsynt som jeg alltid er, unnlot jeg å registrere at mine gleder fortsatt var innenfor mine henders rekkevidde. Jeg brukte tid og energi på å grave meg ned i et sutreprosjekt uten sidestykke. Et prosjekt som endte med at jeg i stedet for å skrive meg ut døra, så la jeg meg ned og ventet på at noen kunne låse den opp fra utsiden. Og den som venter noe godt venter ikke forgjeves. En vakker dag klirret det i låsen og et vakkert smil møtte meg. Likevel ville jeg bare ligge der.

Det var der vi ble liggende. Sammen, men på hver vår side av døråpningen. Og slik gikk sommeren. En etterlengtet sommer som ikke ble slik som ønsket. Men det var en sommer sammen med deg. Nå er høsten her og vi er hver for oss. Jeg ligger fortsatt, selv etter dine utallige forsøk på å dra meg opp. Jeg skal slutte med dette. Jeg skal stå opp fra min fosterstilling og gjøre noe med dette. Hva det innebærer vet jeg ikke. Veien får bli til etterhvert som jeg flytter beina.

Jeg er tilbake. På et vis....

change of heart

2006-06-07T12:39:00.000+02:00

Vel, katta er ute av sekken og jeg har fått en yrkestittel. Så vær så god, vær min venn og lek Greenpeace. Jeg er et sted ute i bloggverden, så bare send din Rainbow Warrior etter meg, lek Fredrik Hauge eller Paul Watson. Du finner meg nok der jeg sitter ved mitt nyoppussede bord i hjørnet på Hard Blogg Cafe.

Min plass på kafeen

2006-03-20T00:37:00.000+01:00

Nå har det gått litt for mange dager siden jeg lovet Karen å ta utfordringa hennes på strak arm. I "Tanker og sånt" har hun latt seg inspirere av Hjorten, og skriver villig om sin plass i Hard blog cafe. Desverre har Hjorten gått hen og stengt sin butikk, noe som gjorde at utfordringa ble vanskeligere enn hva jeg så for meg.

Jeg har alltid sett på meg selv som en hjørnemann. Ikke at jeg prøver å være mystisk, eller finne skjul i skyggen der veggene møtes. Det har vel bare noe med å ha oversikt. Jeg kan sitte der ved hjørnebordet og betrakte hva alle andre foretar seg. Det er heller ingen som legger umiddelbart merke til meg, selv om jeg egentlig har et stort behov for oppmerksomhet og en trang til å stilne min nyskjerrighet. Derfor hender det at jeg er innom hos andre for å ta en nærmere titt på hva de står for. Integritet er et begrep jeg setter pris på. Når noen viser tegn til å gi slipp på sin integritet, så stikker jeg og kommer aldri igjen. Andre kan derimot gang på gang overraske. Det er ikke at jeg har så mye til felles med alle jeg småprater med når jeg er er innom cafeen. Kanskje derfor jeg trives ved hjørnebodet, jeg stiller meg kanskje litt på sidelinjen for å si fra at jeg er litt annerledes og trives litt for meg selv. Likevel lar jeg meg facinere over hva folk driver med. Jeg får med meg mye fra mitt hjørnebord. Jeg vet endel om en fluefisker og friluftsglad student i sverige, jeg kan med sikkerhet bekrefte at selv om man bor i et sneglehus, så går ikke hverdagen i sneglefart, jeg vet hva andre lærerstudenter i andre deler av landet driver med ellers i hverdagen, Jeg lever en skibomstilværelse gjennom beretniger fra en Harstadværing i Oppdaleksil, og jeg henter inn mye nyttig og unyttig inspirasjon fra medisin og filmstudenter. Jeg gjør det fordi disse utmerker seg på et vis. I hjembyen min finnes det noe som heter jernbanekafeen. Der sitter alle de lokale heltene og snakker breialt og sladrer og skvaldrer verre enn to nypensjonerte venninner med høyt koffeinintak. I hard blogg cafe likesom i alle andre kafeer finner man også disse typene. De utmerker seg ikke. De viser ikke samme vennlige holdning når jeg slenger en kommentar til bordet når jeg hastig finner veien mot hjørnet mitt.

Som nevnt ble dette ei utfordring uten like, ettersom Hjorten hadde takket for seg. Det er også her jeg finner svaret på hvor min plass i cafeen egentlig er. Jeg registrerer at det er ei stund siden jeg har vært innom hjørnebordet mitt. De gangene jeg har vært innom har jeg oversett alle andre. jeg har gått med skylapper rett forbi alle gjestene. Jeg har ikke engang gitt beskjed i resepsjonen der imperfektum og nettdagbok står. Derfor er det ingen andre enn de som ser etter meg som vet at hjørnebordet har vært opptatt. Hvorfor disse skylappene, tenker dere sikkert? Jo, jeg har nemlig mistet meg selv. Jeg har havnet i en elendighet jeg ikke klarer å skrive meg ut av. Det er som om melankolien daglig finner grobunn i en ny del av sjela mi og jeg må ærlig innrømme at det kreves en solid porsjon selvransakelse og disiplin for å hindre at dette ender i full fortapelse. Min plass i cafeen er nok derfor der dere kan se meg nå. Jeg drar den nylig heklete ullua ned over ørene, bretter avisa, putter den under armen, nikker og smiler idet jeg går forbi dere. Når jeg skyver opp døra som leder ut i verden stopper jeg opp og snur meg halvveis. Stemmen er sliten og et forsiktig "farvel" drukner i surringen fra alle stemmene.
"Håper dere alle er her om jeg plutselig skulle finne meg selv igjen", tenker jeg mens jeg stikker hendene i lomma og rusler ut i livet.

Ps. Jeg liker ikke å bli pålagt taushetsplikt der det strengt tatt ikke er behov for det. Jeg kan derfor berette at jeg har sett og hørt Mia i Sneglehuset slå seg løs på Singstar. (sett inn en valgfri smiley)

Hobbyblogg???

2006-02-28T20:59:00.000+01:00

Nå har jeg lagt en fantastisk alpetur bak meg og er klar for ny giv på skolen. Puddersnø og solskinn har gitt meg ny energi og samtidig er gløden for snowboard like stor som den en gang i tiden var. Tenk at jeg trodde jeg begynte å bli for gammel for hopp og sprett. Men den gang ei. Kneet er krute godt igjen og brettparken i Mayrhofen ble grundig traktert. Kneet tok mot landingene som om det aldri skulle gjort annet. Problemet med at jeg har fått tilbake gløden for brettkjøring er at da jeg kom tilbake til Trondheim, så begynte det endelig å snø her også. Dermed ble de første dagene i mitt "nye" studentliv tilbragt i Vassfjellet og Oppdal, med puddersvinger, skaveldropping og myke landinger.

Mange bruker bloggen sin kun til å presentere handarbeidet sitt. Hvor mange hobbyer det finnes i bloggosphæren vites ikke, men jeg er blitt hektet på en av dem. Her følger et bilde av min nye hobby. Nemlig hekling av luer. Disse heklet jeg mens jeg var i Østerrike.

Dagene kommer og går, og snart er det ferie.

2006-02-11T23:11:00.000+01:00

Jeg skal snart ut i ny praksis. Denne gangen skal studentene ta over ei ungdomskole i Trondheim. Jeg skal være lærer på 9.Trinnet. Det kan bli ganske spennende. men før den tid har jeg eksamen i faget Grunnleggende lese-, skrive- og matematikkopplæring. Deretter skal jeg på en ukes ferie til Østerrike for å nyte litt puddersnø.

De siste tre dagene har jeg vært i Vassfjellet på brett. Jeg har virkelig koset meg stort. Endeløse dager med venting på snø ga endelig uttelling. Kjøringen har fungert bedre enn ventet også. Kneet er godt igjen og tar mot landingene som om det aldri har gjort annet. Gløden er tilbake og vinteren nytes.

Her er mine forutsetninger for eksamen på Torsdag.

pjatt

2006-02-06T02:59:00.000+01:00

Nå har jeg sittet til langt på natt og surfet på nettet. Det har resultert i en musikkvideo i margen til høyre her på bloggen. Synes låta er ustyrlig tøff. kanskje litt irriterende at den starter av seg selv med en gang man åpner denne siden...

Kom over noe ganske morsomt på nettet. Laget nemlig en film til den nyinnflyttede her i huset. Den kan ses HER

Vår i luften

2006-02-02T14:27:00.000+01:00

Den siste tidens regnvær har virkelig tæret på sjelen. Jeg har hatt abstinenser etter snø og vinter. Vinteren ser fortsatt ut til å utebli her i Trønderlag. I stedet har våren begynt å melde sin ankomst. Jeg kjente energien begynte å stige med en gang sola tittet fram og jeg ble glad selv om snøen uteblir. Faun begynner å legge fra seg vinterpelsen og er våryr, fuglene kvitrer for første gang på lenge og kråkene i nabolaget begynner å krangle om partnere. Men det største vårtegnet av alle er at løvetannen begynner å skyte opp fra bakken med friske blader.
Årstiden er likevel vinter og vi har akkurat startet på februar måned. Teorien tilsier at jeg skal kunne ha fine dager på brettet og gå fine turer på ski i marka. Men I praksis fungerer det desverre ikke....

Apropos praksis, så er jeg fortiden ute i praksis i faget Grunnleggende lesing-, skriving- og matematikkopplæring. I ei uke har jeg vært sammen med 2.trinnet ved ei skole i Trondheim. Tilfeldigheter ville ha det til at praksislæreren vår er min mors beste venninne. For noen år siden bodde hun i Narvik og jobbet ved skolen jeg vokste opp med. Jeg har ved flere anledninger vært vikar for henne når hun jobbet der.
Praksisgruppa har hatt en fin praksis og elevene er rett og slett fantastiske. På følgende bilde kan man se hvor flinke de har vært. De har nemlig laget en modell av solsystemet vårt, som de etterpå satt og filosoferte over.

Jeg har fått ny medbeboer i huset. Tommy er en meget trivelig snekker som nettopp har latt seg fascinere av filmen Mulholland drive. Heldiggrisen får seg kanskje en snekkerjobb på Svalbard fram til sommeren. Ting ligger også an til at jeg får mitt Svalbardeventyr til sommeren. En fra klassen min skal sammen med sin far og en gjeng seile fra Bodø, videre nordover, før kursen rettes mot svalbard. Meningen er å seile rundt den fantastiske øye oppe i nordhavet. Om jeg kommer meg med på den turen tror jeg det vil bli et eventyr for livet.

Tommy er ivrig på å bake brød. Da jeg kom hjem fra dagens praksis kunne han fortelle noe morsomt om Faun. Tommy hadde nettopp funnet ut hvor smart Faun egentlig er. For etter å satt brøddeigen la han en handduk over bollen. Etter heving ble det en stor kul på duken. Dette oppdaget Faun, som laget liv og røre på kjøkkenet. Tommy løftet på håndkledet. Da satte Faun igang med å bjeffe. For dette var virkelig mistenksomt, for plutselig var jo deigen blitt levende. Dermed er det bevist en gang for alle. Faun er en hund med en stor personlighet.

4-meme

2006-01-30T16:01:00.000+01:00

Nå har jeg over lengre tid greid å unngå bloggmemer. Desverre tar alle gode ting slutt en vakker dag. Nå er likevel ikke dette en vakker dag, for her pøsregner det, men slutt er det uansett. Takk Mia!

Four jobs that I've had:
Easy. Har jo jobbet i fire forskjellige fotobutikker. Har også vært innom servitøryrket, vikarlærer på barneskolen jeg selv var elev på og vært fotograf/skribent for forskjellige snowboardmagasiner.

Four movies I can watch over and over:
Mulholland Drive. Kommer vel aldri forstå den filmen helt. Ellers blir jeg aldri lei Donnie Darko og Eternal sunshine..... Livsstilsfilmen Loop med to av mine kamerater i hovedrollen er også en fornøyelse å se.

Four places I have lived:
Vokste opp på Ankenes utenfor Narvik, flytta inn til Narvik etterhvert. Bodde på Kvaløya mens jeg studerte i Tromsø. Deretter endte jeg opp i Trondheim der jeg fortsatt holder hus.

Four TV shows I like to watch:
Jeg ser jo nesten aldri TV. Men om jeg ser noe, må det være lett underholdning. That 70's show er alltid en fornøyelse. Simpsons er genialt. Ellers må jeg vel innrømme at jeg skuler litt på Hotel Cæsar en gang i blandt...... men nr fire vet jeg jaggu ikke... 71 grader nord kanskje.

Four foods that I like:
Selvfisket laks eller sjøørret, Ryper, Elgstek og Lutefisk. Fisk og vilt går som oftest ned på høykant...

Four websites I visit daily: Som Mia sier: Uten denne får man ikke gjort det slag på skolen. Nyheter og simpel underholdning finnes her. For entusiastiske folk som liker bratt friluftsliv. Også mailen min da.

Four things I want to do before I die: Få drømmelaksen.... Seile rundt Svalbard (noe som kanskje går i boks til sommeren), Studere et år i utlandet, Fortrinnsvis alpene eller New Zealand. Tilslutt må jeg vel innrømme at jeg har lyst å treffe ei dame jeg kan oppleve kjærlighet med.

Four people I'm tagging: Chris10an, Beritsen, Amygdalaautomatic og Cecilium.
Nyt dette like mye som jeg gjorde!

En praksisrefleksjon

2006-01-27T23:19:00.000+01:00

Jeg skal ut i praksis neste uke. I den forbindelse ble jeg sittende å lese en tidligere bloggoppdatering fra da jeg skrev refleksjonsskriv etter praksis i fjor vår. Tenkte jeg rett og slett skulle publisere hele refleksjonsskrivet.

En Lærerspires betraktninger.

Den jevne brummingen fra en dieselmotor trenger seg gjennom de endeløse skogene i Namdalen. Bilen har rullet langt og lenge. Det er snart et halvt døgn siden bilen sto på fergeleiet mellom Skarberget og Bognes og ventet på en ferge som aldri så ut til å komme. I bilen sitter en trøtt lærerstudent med moren sin som reisefølge. Moren skal besøke sin beste venninne som nylig er operert for brystkreft, mens studenten skal ha sine siste to uker med praksis på 6.Trinnet. De endeløse skogene tærer på kreftene og det eneste som kan bringe bilen inn i natten er en god diskusjon. Enhver mor har godt av å forstå sin sønn og en god sønn har sin plikt å vise hva foreldrene har bygd opp. Noen øyeblikk er som skapt for slike samtaler. Dette var øyeblikket for mor og sønn.

Siden studenten skulle ut i praksis neste morgen var det på sin plass med en refleksjon over den første uken i praksis. Moren var lydhør og så ut til å verdsette den ærlige tonen til sønnen som konsentrert førte bilen gjennom stedet med de blå lyktestolpene. En rask tur innom Grong sentrum, for å finne noe å stilne tørsten med, etter en tynn og dårlig pizza i den skitne bergverkstaden Mo var nytteløs. Ingen bensinstasjoner var åpne på denne tiden av døgnet. Studenten fortsatte med sine refleksjoner mens han tenkte tilbake på dagene før han skulle ut i første uke med praksis.

Ny praksis står for tur og gruppa skal sammen med praksisklassen til alpinanlegget i Meråker for å ha skidag. Elevene har valget mellom skitur eller alpinanlegget. Det er dermed naturlig at elevene med dårligere motorikk velger skitur ettersom de ikke føler de har egenskaper til å verken komme seg opp med heisen eller ned løypene. Vi er tre på gruppa og en av oss må være assistent for en elev som har en egen evne til å ikke klare å få med seg kroppen sin når han flytter på seg. Jeg var raskt frampå og sa at jeg skulle ikke på skitur. Jeg har nemlig en ting med ski. Med en gang jeg spenner skiene på bena kommer urmennesket i meg fram og jeg blir forandret til en maskin. Tror dette ligger genetisk ettersom min far engang i tida ble verdensmester i skiskyting. Uansett blir jeg forbannet om jeg må vente lenge og er oftest over alle hauger før noen rekker å fortelle meg hvor vi skal. Under vinteraktivitetsuka kunne jeg skylde på hunden min for at jeg bare måtte labbe i vei, mens det egentlig var jeg som var utålmodig. Til denne oppgaven passer jeg slettes ikke. Jeg har derimot vært i mange alpinanlegg både i Norden og i Nord-Amerika sammen med brettet mitt og passer dermed best inn sammen med elevene med brett og alpinski under beina.
Er det noen som har opplevd å måtte avgjøre noe med loddtrekning og har visst utfallet allerede når ordet loddtrekning ble brakt fram???
Atter engang ofret jeg meg for fellesskapet og har organisert det meste for praksisgruppa i denne omgang og dermed forventet å få litt igjen for det, men akk nei. Ingen meldte seg frivillig til å ta skituren. dermed ble det loddtrekning. Jeg kjente at alle oddsene var mot meg og prøvde meg fortvilt på å få i gang "papir, stein, saks" for i hvert fall ha en liten sjanse, men ble brutalt nedstemt. Dermed gikk det som det måtte og 25-åringen som er tre ganger klubbmester og som ikke har jaktkamerater fordi han går fra alle i fjellet skal være assistent for en elev som knapt vet hvordan han løfter bena....

- Er dette så rart da? utbryter moren.
- Du vet jo at din far er en mann som ikke innehar begreper om tålmodighet. Konkluderer hun lattermildt.
- Joda, det er det som bekymrer meg. I en alder av over 60 år har han bare 30 år yngre jaktkamerater fordi han har helse og rastløshet som få ungfoler har. Er litt redd for at utålmodigheten har smittet over på meg. Men på en annen side vil det jo si at jeg vil holde meg ung lenge.
Studenten setter bilen i fjerde gir og akselererer forbi en trailer.
- Dette ligger nok genetisk. Du får anstrenge deg med å jobbe med tålmodigheten din gutt. Moren flirer og ser frydefullt at hennes største produkt i livet har egenskaper etter både mor og far.
- Tror du det har betydning for deg nå som du skal bli lærer?
- Selvfølgelig har det betydning. Det er jo en del av min personlighet. Det er jo en del av det som gjør meg til den jeg er.
Han er bestemt. Dette har han tenkt nøye gjennom tidligere.

De blir enige at uansett læringssituasjon, vil en lærer fungere best når den havner i en situasjon som gir glede og mening for læreren. Å ha ansvar for en gruppe elever man ikke har noe til felles med kan være utfordrende nok. Det gir sikkert masse for elevene som havner sammen med en lærer som drar i gang og motiverer. Men hva med elever som allerede sitter inne med basiskunnskaper, de som havner sammen med lærere som bare gir elevene det de trenger og akkurat det de forventer? En motivert og engasjert lærer vil her kunne utfordre disse elevene på en måte ingen andre kan. Det handler om å delegere arbeidsoppgaver. Sette rett person til rett jobb. Her har nok alle lærere, faktisk hele skolevesenet noe å lære. Ingen lærere er like, jobber under samme rutiner og er like åpen for forandring. Dette er bare ett eksempel på hvor viktig at personlighet tas i betraktning i enhver læringssituasjon. En ung lærer har motivasjon til å engasjere, men vil den samme læreren fenge elevene når han blir eldre? Dersom læreren holder på personligheten sin og gir av seg selv og sine særegenheter hele tiden vil han gjøre en god jobb, uavhengig om han er ung eller nærmer seg pensjonsalder. Personlighet og teorikunnskaper går hånd i hånd.

Rundkjøringene i Steinkjer kan være ganske plagsomme ettersom de kommer som perler på ei snor. På en eller annen måte er visakortet blitt avmagnetisert, så colaen må betales med mynt som fiskes opp av den dype lomma. Mannen bak kassen på Esso-stasjonen ser ut som han bør førtidspensjoneres. Han takker for betalingen med en brydd mine. Aller helst ønsker han seg nok langt bort. Sint og misunnelig for at studenten er i bevegelse, mens han selv står på stedet hvil. Siste etappe mot Trondheim brukes til å diskutere utbrenthet. Moren har jobbet som frisør hele livet. Det er nok ikke mange i landet som selv etter å ha rundet de seksti står med saksa i hånda hver ukedag mellom ni og fem. Legene har ristet forundret på hodet. Hun kan uføretrygdes om hun vil, hun kan pensjonere seg når det passer henne. Men hun har gleden fortsatt. Hun har aldri vært utbrent, aldri hatt lyst til å slutte. Selvfølgelig har motgang satt sine spor, men aldri så dypt at hun har gitt opp. Hvorfor slutte når man har det godt spør hun? Lærerspiren tenker tilbake på den ene uka med praksis som allerede er gjennomført.

Joda... Skidagen gikk bra! Den ene kontaktlæreren til klassen hadde litt trøbbel med å komme seg av gårde, så jeg dannet fortroppen og vi gikk langt. Vi hadde en flott tur hvor elevene fikk oppleve dyrespor (Rype, Rev og Hare), Hvordan ta seg over en elv vinterstid, hvordan man beveger seg i terrenget og hvordan man unngår skredfarlige områder. Gjett om elevene var fornøyde..... De var faktisk i ekstase. Det var for så vidt jeg også, jeg fikk jo brukt mine kunnskaper, ikke nedtrykket dem som jeg på forhånd fryktet.
Da vi kom tilbake til alpinanlegget i Meråker så jeg meg nødt til å ta en runde i løypene. Jeg har aldri prøvd nymotens jibbing med ski, men heller holdt meg til brettet mitt. Likevel dro jeg over den ene "kink-railen" med tur/jaktskiene mine... og de er ikke mye stabile! Elevene synes dette var spennende og det åpnet nok nye dører for elevenes syn på fysisk utfoldelse.
I morgen er det ny tur på gang. Da skal klassen på overnattingstur til Bul-hytta i Bymarka. Jeg har lånt pulk, presenning, øks og sag av lærerskolen. Vi skal sette opp en gapahuk som vi skal ha samlingsstund med leirbål ved utpå kvelden. Meningen er at elevene skal skrive dikt. Aller helst haikudikt. Derfor håper vi på stjerneklar himmel og en god bålvarme.... Blir spennende å se hvor lenge kontaktlærerne klarer å holde seg utendørs... Maken til gjeng! Virker som de er redd frisk luft av og til. Og her snakkes det om uteskole! Er sjokkert over hvor useriøs enkelte lærere kan være. Vel vel... Det blir nok en trivelig tur så lenge vi er tre friske og oppegående studenter som er med.

Studenten har observert den ene læreren på trinnet som ved siden av å være kontaktlærer driver gård. Det er beundringsverdig hvordan noen klarer å gjøre en god jobb med så mye på tapetet som henne. At hun er en god lærer er ikke til å se bort fra. Hun er utrolig flink til å møte elevene. Hun fenger dem ved å få de til å se litt på hvorfor de gjør akkurat som de gjør. Hun er trygg i sin framferd. Sikkert fordi hun er vant med å ha ansvar under mye press. Nok en personlighet som ikke ser ut til å bli utbrent av det hun driver med. Hun har sikkert glede av det hun gjør. Ettersom det å være lærer er en krevende jobb, faktisk mer krevende enn de fleste tenker, er det et utsatt yrke. Når man sitter foran tv'en og ser nyhetene er man på jobb. Man tenker hele tiden på elevene. Kan nyhetene brukes i undervisningen? Kan dette relateres til undervisningen de neste dagene? Hvordan klarer en lærer som samtidig driver gård å gjøre sitt beste for at elevene skal få de utfordringene og opplevelsene de faktisk har muligheten til. Er det mulig at de andre lærerne på trinnet har en finger med i spillet? Kan det være at hun faktisk er utbrent av å måtte ta initiativ selv til å gi elevene opplevelser og erfaringer? Siden de tre lærerne på trinnet har så svært forskjellige personligheter bør de i større grad kunne dra nytte av hverandres iboende kjennetegn. Igjen bunner det ut i at en god lærer bør kunne gi av sin egen personlighet. Det kommer også fram at man må ha tid og energi til å gi av seg selv. Man må som nevnt være på jobb hele døgnet. Dersom studenten skal kunne øse av sine kunnskaper om friluftsliv krever det at han ikke blir utbrent og mister gnisten til å dra med elevene. Her kreves det litt fra medlærere i tillegg. De må være åpne for det studenten vil få gjennom.

Målet for kjøreturen nås sent om natten. I det de kjører inn på gårdsplassen til huset like ved Tyholttårnet oppdager de at snekkerne har kommet i gang med utskiftingen av røstveggen til huset. Moren får tildelt soverommet, mens studenten ruller ut soveposen på en madrass i stua. Om noen få timer starter de siste ukene av praksis. I en tilstand av søvn og våkenhet som har glidd inn i hverandre innser han at han har begått en tabbe som kan få katastrofale følger. Han stiller nesten helt uforberedt til praksis. Han har stolt for mye på sine egne ferdigheter at han rent har glemt at det er to personer til i praksisgruppa som kanskje trenger mer planlegging enn det han selv har behov for. Selv har han masse erfaringer med å ta ting spontant. Han har jobbet i to år som vikarlærer i hjembyen Narvik. Ofte har han blitt tilkalt i løpet av morgenen eller kvelden i forveien. Ingenting har vært forberedt. Han har tatt timene på strak arm. Alle interessene han har krever spontane avgjørelser. Oftest meget spontane avgjørelser.

Bare en uke tidligere måtte han ta en avgjørelse som i løpet av et lite sekund kunne forandret, om ikke endt livet hans. Han satte utfor "Tredjetoppen" som ligger 1260 meter over havet i Narviks bakgård. Dette er hans rike. Det er på plasser som denne at han virkelig lever, i ett med naturen når han legger brettet på skjæret så puddersnøen veltes gjennom luften. Han har med seg en av sine beste venner som ikke har samme kunnskap om bratte fjell. Kameraten som er noen år yngre er mer opptatt av store hopp og akrobatikk i luften. Når de er sammen smelter særegenhetene til en kjørestil og de trikser seg ned fjellsider og spar hopp på egnede steder bak i fjellene. Det er bare vennskapet og fjellet som eksisterer for dem. Siden studenten er den med mest erfaring setter han først utfor. Snøen er vindpakket og tung, men likevel løs nok til å nyte. Han vet at lenger nede finnes det en klippe i berget som har skapt muligheter for en "dropp" som går fra en meter i høyde til rundt hundre meter alt etter hvor langt man kjører ned. Han planlegger med stor fart dra ut denne klippen der den er rundt fem meter høy. Men snøforholdene gjør han usikker. Han legger en dyp kraftfull sving som fører han langt til venstre, men samtidig med klippen innen rekkevidde. Ganske riktig. Hele fjellsiden nedenfor sporet settes i bevegelse og snøen stopper ikke før den når bunnen flere hundre høydemeter lenger ned. Hva om denne snøen hadde kommet etter ham når han landet etter å hoppet ut klippen? Han setter fart og drar ut klippen vel vitende at under klippen finnes det ikke lenger noen fare for skred.

I klasserommet finnes det mange elever. Alle har sine personligheter som må takles på forskjellig måte. Noen krever umiddelbar respons, mens andre kan takles ved senere anledninger. Enhver respons må være tilpasset situasjonen. En lærer med dårlige evner til å utføre spontant riktige handlinger vil nok komme til kort i noen tilfeller. Det er derimot en stor forskjell å være spontan og det å stille uforberedt. Selv om studenten føler seg fortrolig med sine spontane sider, eksisterer det personer rundt ham som trenger nøyere planlegging enn han selv. Undervisningen den første uka var for ham ganske så spikret og problemene som kunne støtes på kunne umulig være større enn at de kunne løses der og da. Som individualist fungerer dette bra. Men som lærer vil man alltid samarbeide med andre, enten medarbeidere eller elever. Ikke alle er på det samme plan psykisk eller fysisk. En lærer må derfor være åpen for spontane avgjørelser og nøye planlegging. Etter hvert som man høster erfaringer innenfor læreryrket vil man tilegne seg slike egenskaper. En dedikert lærer kan handle raskere i spontane situasjoner fordi situasjonen er gjennomtenkt. En kjent kognitiv tilnærming til dette er at man relaterer enhver situasjon til tidligere lignende erfaringer. For å kunne gjøre dette er det viktig å ha disse erfaringene og de kommer med tiden. Det er viktig å merke seg at ikke alle innehar disse kognitive prosessene i samme grad. Noen relaterer lett situasjoner, mens andre ser få sammenhenger.

Det er bare siste uke i praksis som gjenstår. Uke 2 har gått inn i historien og den rastløse studenten er bekymret. Han står overfor det største hoppet i terrengparken i Åre. Brettet suger seg for mye fast i den våte snøen, så han stiller seg lenger opp enn de andre som skal hoppe. De forrige forsøkene på triks har vært mislykket. Det siste hoppet endte med flatlanding på kulen. Studenten sliter med motivasjonen. Han lengter hjem til fjellene i nord. Praksis har ikke gitt ham utfordringer annet enn å komme seg opp tidsnok om morgenen. Det er ei uke igjen til praksis er over. Han rekker opp hånden og signaliserer at det er hans tur til å sette utfor. På vei mot hoppet er han sliten og lei. Det har vært en dag full av halvhjertete forsøk og dårlige landinger.
- Skal du bare flyte deg gjennom denne også, eller skal du satse for fullt denne gangen? Det er stemmen inni ham som prøver å trenge seg fram.
- Du vet at dette er siste hoppet for i dag? Du er jo lei og grinete nå. Er det ikke på tide å gi seg?
Studenten biter tennene sammen og pumper fart over noen små kuler. Han kjenner buen i hoppet prøve å ta kontroll over føttene.
- Ikke eff om jeg gir opp!
Han trykker fra samtidig som kroppen roterer raskt og bestemt mot venstre. Den første følelsen av luft skaper en viss usikkerhet ettersom det er ryggen som går inn i rotasjonen først. Høyre hånd strekker seg bestemt mot nosen på brettet og griper bestemt tak. Det går hurtig rundt. Bare brøkdeler av et sekund er alt han har til å forstå hvor i luften han er. Han trykker fra med venstre fot for å markere at han holder et godt tak i brettet og har kontroll. Det går nedover nå. Praksis er også snart over. Han trenger bare å satse der også. Bite tennene sammen og satse. Han har rotert nesten to runder nå. Det gode grepet om brettet er sluppet og han ser landingen foran seg siden den siste halve rotasjonen går med kroppen rettet framover. Trykket er kraftig ettersom han lander dypt nede i landingen. Knær og lår tar godt i mot. Trening av lårmuskler har hjulpet likevel. Farten øker og rettes mot det neste hoppet i terrengparken.

En lærer må ta sjanser, må satse av og til. Overrasker man seg selv, overrasker man også elevene. Ingen elever holder ut en lærer som aldri gjør noe uventet. At en lærer utfører de samme rutinene dag ut og dag inn ville vært som om studenten ikke hadde sklidd en tur innom terrengparken. Utfordringene man møter som lærer er mange. Noen verre enn andre. Da må man bite tennene sammen. Overvinner man ei utfordring, vil man møte nye. Møter man ikke utfordringene der de er utvikler man seg ikke. Mestrer man de store utfordringer er man klar for nye utfordringer. Da virker bare de mindre som fartsdumpene på veien. En lærer bør aldri gå i fella med å unngå problemer. Da vokser man heller ikke som lærer. Tar man problemene på strak arm vil man sette seg i respekt hos elevene som en engasjert lærer. De vil føle seg trygge fordi det er en sterk person som har ansvaret for dem. Som lærer er det en viss sammenheng mellom å ta spontante avgjørelser og det å ta sjanser, ettersom muligheten for å ta sjanser dukker opp når man minst venter det. Det kan for eksempel være en elev som er svak i faget som plutselig har et gjennombrudd eller det kan være at situasjonen krever en spontan dramatisering. Man vokser ikke som lærer dersom man i stedet velger den sikre veien. Eleven kan selvfølgelig møte veggen igjen dersom utfordringene blir for store eller dramatiseringen kan bli fryktelig dårlig. Risikoer finnes overalt. Det viktigste er at man griper sjansen når den er der. Eleven vil jo faktisk vokse på erfaringen han allerede har gjort, så lenge responsen er god og man har i det minste fått elevenes oppmerksomhet ved hjelp av ei dårlig dramatisering. Dette gir jo muligheter for å prøve andre innfallsvinkler. Det er med andre ord ikke verdens undergang å feile heller, for man lærer av det og tar erfaringen med seg videre.

I løpet av praksis ble studenten konfrontert med begrepet skikkethetsvurdering. En skikkethetsvurdering er ment for å kvalitetssikre lærerstanden og hindre at uegnede personer får en viktig rolle som læreryrket er i dagens samfunn. Til tross for at han har store problemer med å komme seg opp om morgenen er han selv sikker på at med sin bevissthet om sin egen personlighet er vel så egnet til å jobbe som lærer som de fleste morgenfugler. Lærerrollen har faktisk viktigere oppgaver enn å stå tidlig opp.

Mannen som kjemper mot klokka

2006-01-06T12:16:00.000+01:00

Han er lei av å lære. Alt han kan føle er ubehag. Ubehag med sin egen læring. Hva er det egentlig man lærer av, spør han seg selv. Det er i hvertfall ikke skolen tenker han og lar tankene flyte til polfareren som har skrevet en bok om alt han ikke lærte på skolen. Det er livet man lærer av, kjærligheten i og for livet.

Ferien er på hell og sekken er pakket. En oppakning av klær, julegaver og minner. Minner fra svundne tider med kjærlighet og gagnløs moro. Minner er mer dyrekjøp enn julegaver. Både gleden og sorgene varer lengre. Et møte med med banken av minner om kjærlighet ga han ikke stort mer enn ettertenksomheten. For hvor er han i dag, hvor hadde han vært og hvor er han på vei? Er han som slangen som bukter seg gjennom tilværelsen og tilslutt biter seg selv i halen? Kontoen er forlengst avsluttet og det oppsparte ligger i trygg forvaring et sted inne i madrassen. Et og annet innskudd på den fronten har bare gjort saldoen større. En uforløst formue av drømmer om tilhørighet, drømmen om henne som skal gjøre ham hel igjen. Det er henne som står foran ham nå. På vei inn i sin attende vår. Vinterkulden har gitt henne roser i kinnene og blanke øyne.
Hva vil du? Spør hun. Ikke for at hun lurer, for svaret vet hun allerede. Han tar av seg lua.
Det er ikke mye jeg ønsker, svarer han og tar et skritt mot henne.
Jeg ønsker bare å stå her et minutt.

Hun tenker på en maskin hun skal finne opp. En maskin som forandrer tidens kraft.
Han tenker på henne. Hun har livet foran seg og vet hun vil nå dit hun strekker seg. Hvis det finnes noen her i verden som kan oppheve tidens lover, så må det være henne.

Nå er minuttet mitt over, sier han, trer lua godt nedover ørene og går sin vei inn i vinterkulden. Aldri skal han se seg tilbake. For tiden har aldri vært på hans side.

Hjemme er vi lojale

2005-12-19T03:10:00.000+01:00

Da jeg vokste opp var det svenskevitser som var det helt store. Vi gjorde narr av våre naboer i hytt og pine. Før andre verdenskrig var det to land i det kalde nord som var nøytrale. Verken Norge eller Sverige ønsket å ta del i konflikten som pågikk på resten av det europeiske kontinentet. Plutselig en dag blir Norge innvadert. Hvor var svenskene når naboene brutalt ble overfalt? De var ikke til vår hjelp akkurat. Derfor lurer jeg på en ting. Narvik, som er byen der jeg kommer fra, er vel den norske byen med størst tilknytning til Sverige og samtidig den norske byen som ble mest herpa under 2. verdenskrig. Der går vi jaggu rundt å kaller våre aller nærmeste for "morsjan, farsjan og brorsjan"

I disse dager er det amerikanerne det går mest ut over når vi vitser og spøker. Er det takken for at amerikanerne senket den tyske krigsmaskinen og reddet oss med Marshall-hjelp og en moderne livsstil?

Vel, jeg vet hvertfall hva svenskene bedrev tiden med under krigen. De bygde seg nok opp store lagere med sprit og tobakk, som de planla å selge til naive og nyrike nordmenn noen tiår senere.

Visjon for fremtiden

2005-12-17T18:14:00.000+01:00

Jeg er blitt spådd i Tarotkort. Ikke at jeg egentlig har den store troen på at dette stemmer med hvordan framtiden blir. Jeg er vel mer en person som tror at framtiden blir akkurat slik som vi selv ønsker. Vi handler selv fram mot et ønsket mål. selvfølgelig vil denne veien skifte retning etterhvert som uforutsette ting hender. Det er vel disse hendelsene man refererer til som skjebnen. Vel, jeg fikk hvertfall et innblikk i hva som venter meg i tiden som kommer. Her følger kortene jeg trakk:

Begrenes ridder

Personlige egenskaper:
Begrenes ridder har en sensitiv stil. Han er romantisk, fantasifull, følsom, raffinert og selvgranskende. Han er kreativ, full av ideer, drømmer og visjoner, kanskje spesielt innen kunst og musikk. Men han er også overemosjonell, har overdreven fantasi, kan være temperamentsfull og innadvendt.
Situasjoner:
Kortet tyder på en situasjon full av kjærlighet. Det kan se ut som om noe eller noen er i ankomst, det kan være tilnærminger, en budbringer, fordeler eller invitasjoner. Kanskje en elskerinne er underveis eller nettopp har kommet inn i livet ditt. Du er også moden for et forhold nå, og søker etter større og mer dyptgripende følelsesmessige opplevelser. Målet ditt er å erobre noe, og gjøre følelser og visjoner til virkelighet.

Sverdenes ess

Sverdenes ess er det tveeggede sverd, som skiller godt og ondt. Dette kortet gir nye muligheter innen områder som har med intelligens, tanker, justis og logikk å gjøre. Kanskje begynnelsen på et sterkt forhold, både på godt og vondt. For å vurdere noe må vi kunne sette det opp mot noe annet. Kortet viser til suksess, mot og styrke på tross av motgang. Muligens står du overfor en utfordring eller test - møt den med mot, ærlighet og en bestemt løsning. Gå gjennom livet ditt og se etter situasjoner som er urettferdige eller forvirrende. Karmalovene gjelder her også - som du sår skal du høste. Husk at negative krefter tredobles når de vender tilbake til skaperen.

Myntenes pasje

Personlige egenskaper:
Myntenes pasje er grundig, forsiktig, ansvarsfull, pålitelig, rolig og jordnær. Han er driftig, samvittighetsfull og hardt arbeidende, noe som gjør han til en dyktig administrator. Han handler ikke spontant, men etter nøye overveielser, og kan derfor virke kjedelig, treg og fantasiløs. Men han er også en svært ærlig og kjærlig person.
Situasjoner:
Dette kortet handler om å begynne i det små. Ved å begynne nederst på rangstigen og utføre kjedelige rutineoppgaver, kan man etter hvert få en lovende karriere. Det kan også være en hobby som gradvis går over til å bli et innbringende arbeide. Situasjonen er fylt med glede over de nære og konkrete ting. Du bør leve i øyeblikket og gjøre det beste ut av de mulighetene som finnes. Kortet kan også vise til forestående nyheter angående penger, eiendom, familie eller nære venner.

Joda. Jeg skal være villig til å innrømme at kortene beskriver meg treffsikkert både på godt og vondt. Det siste kortet er vel mer et tegn på hvordan jeg bør begynne å være i tillegg. Jeg håper bare framtiden bringer like mye lykke som kortene antyder. Jeg har nemlig den siste tiden innsett at jeg er på en blindvei, en vei som leder ut av det livet jeg ønsker å leve. Det skremmer meg derfor at det siste kortet forteller om å bygge seg opp fra intet. For den siste tiden har jeg nemlig lagt en plan for en renselsesprosess som består av flere steg som for alvor slår inn etter nyttår. At jeg nå er på steg 1 når disse kortene legges fram for meg, finner jeg meget fornøyelig. Kortene gir også et godt bilde av de overordnede målene jeg har satt for renselsesprosessen. Ganske skremmende i grunn.

Æres den som æres bør

2005-12-17T17:36:00.000+01:00

Mitt forhold til min far har aldri vært helt bra. Jeg har gjennom oppveksten skuffet han på mange måter. Ikke ville jeg følge i hans skispor og bli skiskytter eller satse på en yrkeskarriere i forsvaret slik som han gjorde. Den dagen jeg kom hjem etter bare to dager førstegangstjeneste, fikk jeg et surt blikk og et par spydige setninger. Siden snakket han ikke stort til meg på mange måneder. Heldigvis har ting endret seg etterhvert som jeg har blitt mer voksen. Første gang min far sa rett ut at han var stolt av meg var det året jeg tok jegerprøven og felte 110 ryper på en sesong. At det er en slik gjerning som skal til for at en far skal være stolt av sitt eneste avkom, skremmer meg. Det verste er at det tok 22 år for å oppleve denne aksepten. Det hadde smakt mye bedre om han var stolt av andre prestasjoner som har betydd mer for meg enn å slakte så mange ryper.

Et hvert far og sønn forhold krever gjensidig respekt. Siden det tok 22 år før min far klarte å respektere meg, har det selvsagt vært vanskelig for meg å vise respekt for ham. Min far har opplevd mye i sin idrettskarriere. At han to ganger ble verdensmester i skiskyting har vært et ikketema i hodet mitt. Jeg har liksom aldri klart å være stolt over det.

For en ukes tid siden kunne jeg lese en artikkel i Narvikavisa Fremover. Artikkelen forteller at min far har fått pokalene sine utstilt på klubbhuset til idrettslaget på hjemstedet hans, og det var ei høytidelig åpning av den såkalte Nordkildkroken. Først når jeg leste artikkelen var det at det gikk opp for meg. For første gang i mitt liv er jeg oppriktig stolt av det min far er mest stolt av selv. Jeg gleder meg faktisk stort til jul når jeg skal være på hytta sammen med familien min.

Hva er det egentlig med et norsk julebord?

2005-12-05T12:15:00.000+01:00

Et ekte norsk julebord skulle vært forbudt. Det ligger mange grunner til det. Da tenker jeg ikke spesielt på all utroskap og lignende ting som media setter fokus på. Jeg tenker på taxikøene. Å stå i ei taxikø en senkveld er alltid ei utfordring i seg selv. Det er nemlig ikke rent få ganger jeg har sett bråk i taxikøene. Men hva skjer under julebordsesongen? Jo, alle de som sjelden er ute på byen, drikker seg dritings og blir usmakelige. For noen dager siden, da vi var kommet foran i køa, da kom det dresskledd gjeng å stilte seg foran oss. Det var ikke bare dressen som gjorde denne gjengen godt kledd. Det oste selvsikkerhet og klasse av gjengen. Jeg kremtet og minnet dem på om at køa starter i andre enden. Ikke snakk om at noen giddet høre på meg. Den classy gjengen sto der og latet som ingenting. Tenk om jeg eller noen av de som var lenger bak i køa, hadde vært bare litt ustabile. Da kunne gjengen virkelig gått på en smell.... Da jeg for andre gang snakket til dem, så han ene forsiktig ned i bakken, smilte lett og lusket bakover i køa. De andre fulgte etter som om ingenting hadde hendt. Denne episoden viser at julebordsfolket er frekke som få. Og jeg lurer virkelig på om det finnes et statistisk materiale over voldsepisoder i taxikøene i julebordsesongen. Dette var sist jeg så julebordsfolket utenfra. Men jeg har også et par ting å tilføye fra selve julebordet.

Ekte norske julebord skulle vært påbudt. Sist helg var jeg på julebord med klassen. I invitasjonen sto det at julenissen kommer. Jeg hadde mine mistanker om at det var matematikklæreren som ville komme utkledd. Mistankene gikk også ut på at han kom til å være der under middagen og kaffen, men takke for seg og dra når festen begynte å ta av. Men så feil kan man altså ta. "Æ går aldri først hjæm fra fæst" var lærerens kommentar da noen spurte om han hadde tenkt å være lenge. Morsomt synes nå jeg, men tilslutt kommer festen til det punktet der folk flest har dratt hjem. Hva skjer da? Jo, vi setter oss i en taxi på vei til nachspiel, og læreren er med. Taxituren er morsom. Vi får forklaringer på hvorfor man bør gifte seg før man får barn og at damer som er filosofer og jurister må vi holde oss unna. Deretter kommer det aller morsomste. Som på alle nachspiel der det finnes boblebad, finnes det alltid folk i boblebadet. Jeg var selvfølgelig en av de. Heldigvis var ikke læreren i boblebadet. Han var alt for opptatt av å danse til Jan Teigens "Optimist" og til "Se Torsken, se Torsken". Men når jenta som hadde festen ble litt frustrert over oss i boblebadet, da tok læreren affære, valset inn på badet og kjeftet på oss..... på tysk. Og mannen kunne svært lite tysk.... Helt siden jeg startet lærerskolen har jeg alltid hatt i bakhodet at det er noe som heter skikkethetsmelding. Den meldinga er jeg ikke lenger bekymret for. Ikke så lenge lærern vår er en så ufattelig morsom og sympatisk mann.

Ekte norske julebord skulle vært forbudt fordi mange driter på daget. Ting som burde være usagt kommer fram i lyset. På middagsbordet var bordkort formet som ei stjerne. inni stjerna sto det stikkord om hver person. Jeg var ganske spent på hva julebordskomiteen synes om meg. Svaret fikk jeg, og det var ikke helt oppløftende, for inni stjerna mi stod det mange overfladiske stikkord. Det er greit, jeg er en "villmarksmann" og jeg er sikkert "gutteaktig" og "sporty". At folk synes jeg er artig er jo bra. At folk oppfatter meg som "melankolsk" er greit, for jeg er jo en melankoliker. Det likte jeg faktisk at folk har oppdaget. Men hva sier egentlig disse stikkordene om min personlighet annet enn det rent overfladiske? Det var selvfølgelig et ord som går direkte på personligheten. Og det ordet var ikke mye hyggelig. Nemlig ordet "fraværende". Greit. Jeg er kanskje ikke den som er oftest på skolen, så om det var det de hintet om er det greit. Da kan jeg ta det på min kappe. Men hva betyr egentlig ordet fraværende? Det blir ofte brukt om personer som ikke henger med på hva som skjer, ikke har forståelse, er mindre smarte osv. Det er ikke slik jeg ser på meg selv, ei heller tror jeg de fleste tenker slikt om meg. Vi skal bli lærere. En viktig egenskap som man trenger da er evnen til forståelse og refleksjon. Den som har funnet på å kalle meg "fraværende" bør derfor tenke nøye gjennom hva han/henne kaller meg for. For man viser ikke mye forståelse og refleksjon når man slenger ut en slik kommentar. For min egen del håper jeg bare at denne personen aldri blir lærer til mine barn, kanskje en gang i framtiden.

Gode gamle dager returnerer

2005-12-04T21:04:00.000+01:00

Til tross for store bekymringer om kneet mitt har jeg gått til innkjøp av nytt brett. Jeg husker den gode tida da snowboardkjøringen tok av for min del. Jeg fikk tak i et brett midt i sesongen som jeg ble så utrolig fornøyd med. Men som den materialisten jeg er ble brettet byttet ut neste høst. Jeg angret stort den gang. Men nå har jeg altså kjøpt nytt brett, og i går gikk turen til Oppdal for å teste det ut. Brettet er av samme merke som det jeg en gang var så fornøyd med. Selvsagt ble jeg fornøyd denne gangen også. Det var nesten så minnene om det gamle brettet tok overhånd når jeg tok de første turene i går. For brettet føltes like lekent og spenstig. Selv om jeg er helt ute av form og litt reservert på grunn av kneet lekte jeg meg i løypene til krampa tok meg og jeg nytet hvert sekund på brettet som kommer til å gi meg mye glede i tiden fremover.

Et tak over hodet er et tak til besvær!

2005-11-22T00:45:00.000+01:00

Når den dagen endelig kommer, der motivasjonen for eksamenslesing og mappeskriving er på topp, Da tror jeg mannen med ljåen er glad for at det finnes en gruppe mennesker som går under kategorien utrolig kjipe huseiere. For når gleden og stå-på-humøret var som størst dette semesteret, da klinker selvfølgelig huseierne til med ei solid økning i husleia og etter et og et halvt års leie vil de plutselig ha depositum på 20 000,- Økninga på husleia er på 4000 !!!!!kroner og på toppen av det hele skal betales allerede om fjorten dager!!!! Jeg har bodd i huset på en muntlig kontrakt, så i denne saken har jeg ikke et ord å komme med! De KAN faktisk gjøre dette! utrolig men sant....

Så, takk for at det finnes folk som liker å gi hardtarbeidende studenter ei aldri så lita ekstra bekymring på slutten av semesteret når økonomien er som verst og eksamensspøkelset uler på lesesalen. Måtte bare alle kjipe huseiere pines langsomt i helvete!

Noen som har en hybel de gjerne leier bort til en fortvilet student med en fuglehund?

Travle dager med ny giv

2005-11-21T02:44:00.000+01:00

I et lite sekunds panikk over at mappeinnleveringene snart har deadline, ble jeg grepet av et øyeblikks arbeidslyst. Dermed sitter jeg her midt i natten og skriver fagtekst. Grunnen til at jeg plutselig fikk inspirasjon og skriveglød tilbake skyldes oppdagelsen av ny musikk. Australske John Butler trio har gitt ut et fantastisk album som heter "Sunset over sea". musikken er en levende kombinasjon av akustisk rock, blues, country, reggae, folk, funk og soul. Hva dette kan sammenlignes med er ikke godt å si, men det later til at jeg har fått en god venn til å dra meg gjennom den slitsomme eksamensperioden som tynger bevisstheten for tiden.

Et spørsmål om tro (update)

2005-11-17T15:43:00.000+01:00

Da har Snirklete Eksistens gjort nytte for seg og jeg er blitt headhuntet. Fluefiske.net har vært innom sida mi og synes digresjonen om min hittil største laks var så givende at de ville publisere den. Med et par enkle modifikasjoner mailet jeg den for et par dager siden og nå er den publisert. Min debut som forfatter er overstått. Desverre ser det ikke ut til at de ville ha med bildet av fisken og har erstattet det med et bilde av en feit fisker som står i elva. Blogginnlegget finner du her og den publiserte teksten her.

November har vært her og lagt igjen sludd.

2005-11-15T23:32:00.000+01:00

Tre ord suger seg fast et sted inni hodet mitt og jeg kjenner en lykke jeg nesten har glemt.

Let it snow, let it snow,let it snow.......

Novemberdepresjon

2005-11-07T11:01:00.000+01:00

Ting har nådd et bunnmål. Et bunnmål som manifesterer seg i kneet mitt. Et kne som er ømt, stivt og hovent. Ikke noen drømmesituasjon for ei rastløs sjel i et aktivt legeme. Jeg vrir meg i søvn om natten og snor meg i smerte om dagen. Jeg begynner å bli feit og ussel. Skolearbeidet blir forsømt ettersom søvnen finner sted i morgentimene og utover dagen. Motivasjonen dreier seg om å være i stand til å komme seg til kjøleskapet og dra med seg mest mulig godsaker bort til sofaen. Godsaker som består av smertestillende og betennelsesnedsettende medikamenter. Godsaker som bare har en symbolsk virkning. De fjerner kanskje smertene som suger motivasjonen ut av meg, men smerten som går dypere har den absolutt ingen virkning mot. Jeg sitter igjen med en erkjennelse av at mine aktiviteter er lagt døde og begravet. Ikke blir det brettkjøring i vinter. Ikke kan jeg klatre eller trene. Det verste er at det går ut over Faun. Han får verken den trim eller den oppmerksomhet han trenger og fortjener. Jeg resignerer. uferdige mappetekster forblir uferdige. Eksamen får være eksamen. Jeg har ikke mulighet å bestå når jeg ikke får til å lese eller jobbe med oppgavene.

Så kommer spørsmålet. Hvordan kan jeg løse dette? Hadde kneet fungert ville livskvaliteten vært på topp. Men legene finner ingen svar. Først var det menisk, så var det bare betennelse og nå sies det at det er et leddbånd. Hva skal jeg tro? Jeg har tømt bankkontoen for å finne svar og å drukne smertene i medikamenter. Kan noen være så vennlig å dra meg ut av elendigheten?

Hjernen er alene.

2005-10-26T22:34:00.000+02:00

Sist Torsdag var jeg i Dødens Dal og fikk med meg konserten til Seigmen. Det var som ventet en fantastisk opplevelse som svarte til absolutt alle forventninger. Da de avsluttet med "Hjernen er alene" kunne jeg ikke annet enn å stå der med et smil som strakk seg fra det ene øret til det andre. Da spilte det ingen rolle at jeg var både øltørst og pissatrengt på en gang. Jeg sto framme i pitten og nytet hvert bidige sekund.

Det finnes mange grunner til at musikk har kapret en del av mitt hjerte. Seigmen står utvilsomt for den største grunnen. Jeg trenger musikk til det meste jeg gjør. Jeg velger musikk ut fra sinnsstemninger og humør som sikkert også alle andre gjør. For meg er musikk et hjelpemiddel. Det er her Seigmen kommer inn. Jeg hadde lenge likt Seigmen, men aldri egentlig fordypet meg i den utrolige suggererende musikken. Helt til de fant veien til CD-spilleren min en kveld jeg var fryktelig deprimert. Jeg var gått ut av videregående og forlatt førstegangstjenesten etter bare to dager. Jeg var tilfreds på overflaten, men inni meg rev og slet følelsene i meg. Ikke hadde jeg verken jobb eller framtidsplaner. Alt jeg hadde var en gjeng med venner jeg ikke fant meg til rette sammen med lenger.

Det var samlealbumet "Monument" som snurret på repeat den kvelden jeg lå nedbrutt på gutterommet med døra låst. Låter som "Malmklang", "Mørkets øy", "Ohm", "Dråben" og "Mesusah" fant veien inn i kroppen min flere ganger, mens jeg lå fullstendig avslappet og urørlig. Det var som jeg bare hadde en halv fot i den virkelige verden mens resten var på vei inn i det ukjente, hinsides den verden som tynget og slet meg sønder og sammen. Da "Døderlein" gikk på runde tre hendte det som har preget resten av mitt musikkelskende liv. Det var som den siste halve foten mistet fotfestet og grunnen forsvant under meg. Jeg oppdaget at jo mer jeg konsentrerte meg om den dype suggererende musikken, jo mer og mer luft ble det under meg. Kroppen hevet seg mer og mer. Midt i "Hjernen er alene" befant jeg meg svevende like under taket. Kroppen min var fylt med en varm glede, en fryd som gikk gjennom hver gren av årer i hvert lem av min langstrakte kropp. Jeg kjente at det begynte å klø på venstre arm og jeg skjønte at om jeg beveget meg ville denne vidunderlig følelsen svinne hen. Tilslutt ble trangen til å klø for stor til å beherske og jeg strøk over armen med høyre hånd. Med ett fikk jeg følelsen tilbake og jeg befant meg tilbake i den vanlige verden. Jeg ble sittende lenge i senga og undre over hva som nettopp hadde hendt. Jeg var tom i hodet, som føltes som om det akkurat var våknet fra den dypeste søvn. Jeg vet jeg har vært våken, for jeg har fått med meg musikken. Jeg har kjent gitarsoloene og trommene dra og hamre seg gjennom hud og hår. Jeg har hørt Alex Møklebust sin stemme smyge seg gjennom blodet. Likevel var jeg så uthvilt og komplett som man bare kan være.

At opplevelsen har satt spor i meg er utvilsomt. Jeg kan den dag i dag ikke forstå det annerledes enn at jeg har meditert. Hodet trengte hvile og kroppen trengte energi. Dette styrer hjernen fint selv. Tiden som fulgte ble en god tid. Jeg fant min vei inn i livet igjen. Ting ordnet seg for en snill gutt, som det alltid skal gjøre. Jeg vet ikke annet enn at jeg kom til det punkt der den gamle meg fortjente en god død. Heldigvis er kan man ikke drepe de døde. Dermed hang denne følelsen inni meg et sted, der jeg sto i ekstase foran scenen i Dødens Dal. Denne gangen i en lykkerus jeg vet med sikkerhet jeg ikke har drømt. For hjernen var ikke alene, Jeg delte denne enorme gleden med flere tusen som kanskje har et like spesielt forhold til Seigmen som meg.

Livets glade dager

2005-10-22T16:03:00.000+02:00

De siste dagene har det virkelig gått hardt for seg. Både kropp og sjel har fått trim på en utagerende måte. Jeg har besøk av elekTrond og kompani. Vi har fått med oss konserten med Seigmen, i dødens dal, som var helt sinnsyk og vanskelig glemmes. Etter konserten gikk turen ned til samfundet og fest på hybelen til fotogjengen. Der endte jeg opp ute på taket av Samfundet med ei gigantisk bongotromme. Så om noen fikk med seg en tulling som satt der oppe og slo rytmer på tromma og sang reggae, ja så vet dere at det var meg som sto for underholdninga.

Fredag gikk turen tilbake til Samfundet, men denne gangen med andre hensikter. Entusiastiske Knut Jørgen Røed Ødegård holdt nemlig et forrykende foredrag om vårt forunerlige kosmos. Og det er jaggu så sant som det høres. Vårt kosmos ER underlig. Hva den mannen ikke vet å sette ord på om universet..... Hva er vel mer underholdende enn når til tider hyperaktive Ødegård gir et innblikk i hvor langt men samtidig kort mennesket er kommet i sin søken etter hva som eksisterer rundt vår ganske så lille planet.

Ny musikk er oppdaget. "Aphilas" er et chill-triphop-elektronica band fra Finland. Helt fantastisk musikk som anbefales på det sterkeste.

Øpdeit: Dette innlegget dukka opp i bloggen min litt utpå kvelden den 25. Ca tre og en halv dag etter det ble postet. Mulig noen prøver å fucke med hodet mitt her....

Rapport fra rypefjellet

2005-10-19T15:49:00.000+02:00

Da var jeg endelig tilbake i Bartebyen etter to uker i Narvikske fjellområder. Som jeg mistenkte har jeg ikke gått glipp av mye på skolen heller. Jeg hadde virkelig nytte av to uker høstferie. Dermed er batteriene ladet og jeg er klar til å ta i mot mørketida. Jeg har i løpet av de to ukene rukket å gjøre litt skolearbeid, slappet av på hytta, utført en vellykket mekkejobb på bilen min (utrolig, men sant), tatt en fest sammen med gamle venner, klatret og jaktet ryper.

Her følger en liten rapport fra rypefjellet: Det er i år innført kvote på 3 skogryper, 3 fjellryper og 1 skogsfugl i døgnet i hele Ofoten. Dette er et resultat av årets rypetellinger som ga et magert innblikk på hva som flakser rundt i fjellene. Selv synes jeg et par års jaktstopp bør være på sin plass ettersom det viste seg å være nesten fritt for ryper i Narvikområdet. En dag gikk vi med to hunder i et ellers så rypesikkert område uten å se fjær engang, mens i det mest brukte terrenget for fuglehundprøver observerte jeg bare 7 ryper. Da kan man trygt innrømme at man heldigvis bommet på de få sjansene man hadde, for hadde jeg truffet ville jeg garantert dratt ned fra fjellet med dårlig samvittighet. Og det er vel ikke meningen....
Sammen med Peter jaktet Faun og jeg i et område på Skjomfjellet som heter Cunojavrri. Vi hadde på forhånd hørt om mye fugl i området som ligger helt inntil svenskegrensen. Faun jobbet godt disse dagene og sørget for at vi fikk skutt usle 4 ryper. Det er faktisk et godt utbytte med tanke på hvor lite fugl det var i dette området også. 2 kull a 8-10 ryper var alt vi så. Men viktigst av alt disse dagene var at vi hadde det godt både to og firbeinte.

Vi trenger alle vår luft

2005-10-05T12:26:00.000+02:00

Noen ganger tar stresset overhånd, akkurat som nå. En god gjennomført runde praksis er over og etterarbeid og innleveringer henger over meg som et skummelt spøkelse. Jobben krever sitt, nettene er mørke og lange og det hjelper ikke at sola uteblir om dagene. Jeg har vært alt for sosial og pliktoppfyllende den siste tiden. Jeg lar derfor skolen gå sin gang og jobb være jobb. Jeg vet at jeg er unnværlig. Dermed rettes nesa nordover til fjell og daler der rypene flakser og haren bykser. Sammen med Faun og hagla skal jeg pleie min dyrebare tid. Metropolen tynger og lengselen etter luft preger lungene. Jeg trenger sinnsro for å skrive oppgavene. Hva er da bedre studiemiljø enn når rypene henger på veggen og roen senker seg over hyttekvelden?

"People are going

to the forest again

Get yourself a horse

and join me for a ride

To get away from the city"

St. Thomas - People in the forest - Loop soundtrack

Radiologihenvisning

2005-09-25T22:29:00.000+02:00

L15 Kne symptomer/plager
Smerter i kne siden midt April. Smerter oppstod etter snowboard-kjøring. Intet traume. Etter dette har pasienten hatt flere tilbakefall av smertene. Smerter oppstår i forbindelse vridning.
Us; palpøm i mediale leddspalte. Store smerter på innside av kne ved spesifikk us av mediale menisk.
Knepper litt i kneet ved fleksjon. Ingen andre funn.
Vurd; Mistenker skade på mediale menisk. MR av hø kne ønskes.

Jah! Der gikk den vinteren til helvete!

Nullpunktet er også et punkt.

2005-09-24T20:16:00.000+02:00

Jeg hadde mistet troen på kjærligheten før jeg traff deg. Da du takket for deg og gikk ut døra, var det egentlig helt greit, for vi var ennå i startfasen. Riktignok var du akkurat den jenta som beveger seg rundt i mine drømmer. Den jenta jeg alltid har ønsket å møte. Den som står for de viktigste egenskapene jeg ser etter i ei jente. Jeg forsto dine argumenter godt og slo meg til ro med valget ditt. Men det var inntil i går. Jeg var ute på byen sammen med venner. Fra vindusplassen mot gågata så jeg friske frøkener vandre forbi. Noen vrikket sensuelt på kroppen, mens andre smilte og så ut til å være gode representanter for den kvinnelige del av befolkningen. Det var da det slo meg. De har ingenting å stille opp med. De har ikke en ørliten sjanse engang. For jeg er ennå forelska i drømmen, ulykkelig sådan. Du ga meg tilbake troen på kjærligheten for så putte den i veska og vandre ut av livet mitt. Selv om ikke vi var kommet langt nok, var jeg det. Langt nok til å bli ulykkelig igjen. Det verste er at jeg liker det. Jeg liker å kjenne melankolien komme snikende en sen høstkveld. Men jeg ville likt det bedre sammen med deg.

En Kjøttis for verden

2005-09-14T23:10:00.000+02:00

I dag fikk jeg spørsmål om hvilke venner jeg har. Jeg fant ut de fleste jeg kjenner er en del av et miljø der det å søke spenning og nyte livet står sentralt. De fleste lever i en flott, rolig og avbalansert tilværelse. Flere har til og med gått hen og bemerket seg på sine områder. Enten det være seg bryting, ski, snowboard, taxidrift, forsvaret, kokkekunst eller helt andre felt. Men en av mine beste venner har utmerket seg på en måte jeg beundrer, men ikke misunner.

For noen år siden skrev Aftenposten en artikkel om skjelsord. De så nærmere på skjelsord nord i Norge. Folk nordfra er jo kjent for å servere ramsalte gloser. I artikkelen kommer det frem at man kan i gitte tilfeller refereres til som en "kjøttis". Dette begrepet ble visstnok mye brukt blandt studenter i Nordens Paris. Også hos forbanna.com kan man finne "kjøttis" blandt andre mer kjente skjelsord. På flere debattsider nevnes ordet som et nytt og ukjent skjelsord utenfor Nord-Norge.

Jeg skal nå klarlegge for alle sammen hvordan og hvorfor dette uttrykket oppstod. Kjøttis er nemlig en høyst levende person som nylig har kjøpt seg leilighet i Narvik der han trives sammen med dama. Kallenavnet fikk han en dag han meget fyllesyk fikk skyss til jobb av en kamerat. Kjøttis jobbet dengang som pølsemaker i en av landsdelens største kjøttforretninger. Som betaling for bilturen snek kjøttis med seg ei solid ladning kjøttdeig ut til kameraten sin. Etter dette gikk han under navnet "Kjøttdeigen" ei stund. Helt fram til det ble forkortet til "kjøttis/Kjøtta" som han har måttet leve med siden. Etterhvert flyttet endel fra gjengen til Tromsø for å studere. Kjøttis begynte dermed å farte litt nordover han også.

Nå er det slik at Kjøttis er noe for seg selv. Hadde han levd på bygda ville han nok vært en aldri så liten bygdeoriginal. Nå er han heldigvis en urban friluftsmann som oss andre i gjengen. Kjøttis har alltid noe på gang. Likefullt klarer han å rote det til eller kjøre seg selv i grøfta. Enten han knekker ryggen på snowboard eller ruller rundt med bilen noen hundre meter før stoppestedet etter å kjørt mange mil i fylla. Det er ikke få gangene vi har ristet på hodet til Kjøttis. Det er utrolig hvor mange smeller den mannen har tatt i mot. Likevel har han en egen evne til å reise seg opp, være litt forbanna og kjefte litt på seg selv og andre for tilslutt stå der med et lurt smil og er klar til dyst igjen like ambisiøs som før. Hva Kjøttis har bedrevet med i Tromsø de turene han har hatt dit, kan bare spekuleres i siden han har gjort seg fortjent til å bli et skjelsord.

Kjøttis er ikke bare et skjelsord. Om ikke mer et begrep, en livsstil. Ingen andre her i verden kan med rette kalles en "Kjøttis". Så nå vet dere det. Neste gang dere oppdager noen referere til "kjøttis" om noen, vit at det hviler et 26 års langt hardt arbeide for å skape begrepet og det er gjort med stil.

All cred til deg Kjøtta. Vit at vennene dine verdsetter deg for akkurat den du er.

Et spørsmål om tro

2005-09-09T21:35:00.000+02:00

I den siste tiden har klassen vært på to ekskursjoner i forbindelse med KRL-faget. Vi har vært i Nidarosdomen og besøkt et trossamfunn. Domen var fantastisk, men trossamfunnsbesøket var verre. Jeg overvar et festmøte hos Pinsemenigheten Betel i Trondheim. Jeg har hørt mye merkelig om den gjengen, så det var godt å se det med egne øyne. Det var overdrevent mye Amen og Halleluja. Og mannen ved siden av meg begynte å tale i tunger. Betel driver en egen skole i Trondheim, Thomasskolen. Under festmøtet ble det sunget mange sanger med utrolig dårlige tekster. Forundrer meg overhodet ikke om de er skrevet av elever ved Thomasskolen....

Vel, disse møtene med religion har fått meg til å tenke over min egen tro. Jeg ser på meg selv som en ikke-religiøs mann med en opplevelse som har fått meg til å tenke. Den hendelsen skal jeg nå forsøke å gjengi. Den handler selvfølgelig om laksefiske.

Jeg hadde fisket dag ut og dag inn i nesten en måned. Jeg hadde ikke hatt et napp engang og fiskingen begynte derfor å tære på selvtillitten. Kvelden gikk over i natt og jeg fikk være alene i elva når dagslyset ble svakere. Troen var på topp og laksen skulle fanges. Meldinger fra en kameratgjeng som fikk laks i Beiarelva fikk fiskerblodet til bruse.
Jeg vadet over elva og fisket rolig gjennom svingen der elva møter en stor kulp. Her siger laksen inn i de sene nattetimer når Augustnatta nesten kan kalles mørk. Ikke tegn til liv når jeg hadde fisket meg helt ned på det stille partiet. Frustrasjonen grep meg og jeg var nær ved å gi opp laksefiske. Det var kanskje ikke laksefisker jeg skulle bli. Jeg bestemte meg derfor å fiske meg oppover svingen. Ett kast og to skritt bakover. Kanskje laksen ble overrasket over en siluett som plutselig dukka opp over den? Fortsatt ingen napp når jeg var kommet så langt opp det var mulig å fiske. Selvtillitten var nede ved et bunnmål. Fast bestemt på å legge laksefiske på hylla la jeg ut et siste kast. Flua sveipet fint over strømmen og jeg lot den henge rett nedstrøms. Fem sekunder, ti sekunder. Ingen respons. Med gråten i halsen la jeg hodet bak og gjorde noe jeg ikke hadde gjort før, og heller ikke siden.

"kjære Gud. Om du nå eksisterer.

La en laks bare nafse litt i flua mi.

Jeg trenger det sårt.

ikke for fangsten sin skyld,

men for min skyld.

Du skjønner.

Jeg har mista troa på det som gir meg sinnsro.

Bare et nafs,

et bevis for at jeg gjør dette rett."

I det jeg avslutter bønnen med en fortvilt "Amen" forsvinner løssnøret fra neven min og jeg hever stangtuppen momentant. Jeg forsto først ikke hva som hadde hendt før laksen gjorde et byks og adrenalinet pumpet gjennom kroppen min. Dette gjorde meg til en jeger som handlet på instinkt. Jeg husker lite fra hendelsen videre, annet enn at ca 20 minutter senere går ekkoet av et gledesvræl gjennom Råndalen. Jeg hadde akkurat landet min hittill største laks. Vekta stoppet ganske nøyaktig på 7 kilo. En helt utrolig fangst på enhånds fluestang.

I ettertid har jeg undret mye over denne hendelsen. Jeg tror på ingen måte det var tilfeldig at jeg sto med hodet bakover og ba mot himmelen når laksen tok. Men var det at jeg ba til Gud som gjorde utslaget? Noen ber til Jomfru Maria, Jesus, Allah, Mohammed eller andre skikkelser. Hva om vi mennesker bare trenger disse skikkelsene for å konkretisere en kraft vi ikke forstår? Akkurat som den kraften som eksisterte mellom meg og elva da den ga meg en laks på 7 kilo. Mitt brennende behov for å få tilbake selvtillitten ble hørt av elva som ga en bit av seg selv. Kanskje er det slik det henger sammen. Når man virkelig behøver hjelp og er ett med det man trenger hjelp fra, vil denne kraften gi det man trenger. Jeg trengte ikke en laks, slettes ikke rekordlaksen. Jeg trengte bare et napp i flua. Men elva var raus. Jeg ser på meg selv som en lidenskapelig laksefisker som har de beste intensjoner med de stedene jeg fisker. Det tror jeg elva skjønte. Den er god mot de gode.

Etter denne opplevelsen skjønner jeg bedre hvorfor enkelte mener at gud eksisterer overalt rundt oss, i hver bestanddel av vår verden. Det har seg bare sånn at jeg ikke er enig at kraften kan kalles noe. Den trenger ikke konkretiseres. Vi trenger bare bli ett med det vi gjør. Jeg var ett med elva da jeg lot flua henge lenge rett nedstrøms. Noe bandt elva og meg sammen.

Dermed regner jeg med at alle forstår hvorfor jeg er og blir en laksefisker. Uhelbredelig og lidenskapelig. Jeg er på ingen måte blitt mer religiøs av dette. Det har bare fått meg til å bli mer var for de tegn naturen og omgivelsene gir meg. Jeg har jo sameblod, og den forståelsen samene hadde av naturen skal man ikke ta lett på. Der tror jeg det eksisterte bånd vi aldri vil være i stand til å forstå i vår moderne verden.

-I am Sir, a brother of the angle-

Izaak Walton

The compleat angler or the contemplative man's recreation

1653

Falsk vs. ekte Kantareller

2005-09-04T22:08:00.000+02:00

Hvordan skal det gå når to uerfarne Kantarelljegere setter ut for å plukke denne rare soppen som smaker så nydelig? Helt uten anelse om hvor Kantareller vokser gikk ferden opp til Jonsvannet. Vi hadde hørt om både falske og ekte Kantareller. Nå skjønner vi derimot hvorfor de kalles ekte Kantareller. Det er ikke fordi de smaker bedre enn falske, men derimot fordi de er flinkere til å skjule seg. Der falske Kantareller vokser midt i mosen og skriker etter oppmerksomhet, har de ekte Kantarellene funnet en fin måte å kamuflere seg. I stedet for å vokse fram i åpenhet, vokser de opp under mosen og løfter den opp. For å finne de ekte måtte vi enkelt og greit se etter mosedotter som tilsynelatende lå i løse luften. Makan til slue jævler!
Plukket vel ca. 1,5 kilo flotte Kantareller i striregnet. Snakk om nybegynnerflaks!

maxern relaxern

2005-09-02T22:14:00.000+02:00

I dag har jeg trenet så hardt at jeg sovnet med en gang jeg kom inn døra. Jeg er så stiv og støl som jeg ikke har vært på lenge. Kanskje jeg skulle trent litt mer i sommer i stedet for å fiske laks og drikke meg full?
Det er Fredagskveld og jeg nyter godene etter gårsdagens hagearbeid. Et kaldt glass fersk hjemmelaget ripsbærsaft står på bordet og god musikk i høytalerene gjør kvelden perfekt for avslapping. Jeg hadde forresten trodd det skulle være vanskelig å lage ripsbærsaft, men det viste seg å være såre enkelt og utrolig velsmakende. Saft i god gammel ånd tør jeg kalle det!

En tur med smak av dårlig samvittighet

2005-08-31T17:04:00.000+02:00

Hah... I går gjorde jeg noe jeg har undret over siden barndommen. Da kunne jeg i tegneserier og på barne-TV lese og se gutter som skulket skolen og dro på fisketur. I går lot jeg skole være skole og dro på Ekstremlaksefiske i Budalen sammen med Håkan. Litt av en opplevelse å klatre ned stupbratte skråninger for å komme fram til elva. På kvelden dro vi tilbake til Reitsøa i Gaula og jeg hjalp Håkan å ta på land en liten laks. Dermed var laksesesongen på sett og vis avsluttet på en fin måte. Men med skulkingen tatt i betraktning var det likevel en liten bismak.

Og nå er det jaggu ikke lenge til rypejakta er i gang heller!

Fisker til krampa tar meg

2005-08-29T16:56:00.000+02:00

Jeg har brukt store deler av den siste uka til å fiske etter laks i Gaula. Resultatet er treller i hendene og to laks mistet. Ellers har jeg gjort en deal jeg er meget fornøyd med. Jeg skal male huset på gården til de jeg fisker hos. Betalingen er gratis fiske på valdet så lenge jeg studerer i Trondheim. Vanligvis koster det 3500 - 4500 kroner for ei ukes fiske.
Jeg har fisket så mye de siste dagene at jeg ikke klarte å stå opp og komme meg på skolen i dag.
Nå er det imidlertid bare noen få dager igjen av sesongen, så om jeg ikke dukker opp på skolen Onsdag, så vet nok de fleste hvor jeg befinner meg. For akkurat nå går jeg hvileløs rundt og er fiskesjuk som aldri før.

Beritsen

2005-08-26T22:27:00.000+02:00

Msn Norge har nå plukket ut 10 msn-space-blogger som kniver om å kunne kalles den beste msn-space-bloggen. En av de ti utvalgte er bloggen til Beritsen. Man kan legge inn sin stemme her. Det har jeg gjort og oppfordrer samtidig alle andre til å gjøre det samme.

Gåo Beritsen!!!!

En ny dag gryr.

2005-08-14T19:36:00.000+02:00

Da var jeg endelig tilbake i Trondheim. Flyttet inn i det nye rommet mitt og tatt en aldri så liten fest. Jeg sitter å funderer over hva jeg har fått ut av sommeren. En sommer som kom etterlengtet. Jeg har jobbet, fisket og vært syk. Bronkitt og allergianfall satte stopper for både jobbing og fiske en periode. Men batteriene er ladet og jeg er klar for et nytt skoleår. Jeg er faktisk utrolig motivert denne gangen. Men først skal jeg friste Trønder-laksen i Gaula med fluene mine, jobbe litt og rusle litt i marka med Faun.

Selv om årets laksefangster var sparsomme var sommeren full av opplevelser. Jeg har i alle år ventet i spenning på den sagnomsuste Storlaksen i hjemelva mi. For første gang opplevde jeg Elvegårdselvas storing denne sommeren. Jeg har sett disse beistene, men aldri hatt hellet med meg i jakten. Jeg hadde faktisk gitt opp drømmen. Helt til noen regnfulle Julidager ledet meg til elva med pågangsmot og troen på fisket. Jeg trodde nok jeg satte godt i salen på min høye hest da jeg med fornøyd stemme innrømmet å ha fanget 13 laks på rad, helt uten å miste en eneste. Mitt problem var å få fisken til å ta flua. Når den først gjorde det satte den godt.
Laksefiske er religiøst. Det har jeg fått bevist av tidligere hendelser. Jeg hadde allerede en flott Sjøørret på samvittigheten fra tidligere på kvelden når jeg fikk en anelse om hva som var i gjere. Jeg hev sekken på ryggen og vandret oppover mot elvas øvre høler. Jeg hadde troa og følelsen av at det skulle bli mer fangst denne natten.

Jeg fisket nedover gromplassen min og angsten begynte å gripe meg. Kunne det være at jeg tok feil av godfølelsen? Jeg var trist og mutt av min feilslåtte tro da et forsiktig drag i snøret vekket meg fra tvilen. Stang opp, kontakt med fisk, forsiktig bremsing i utraset. Dette har jeg drillet meg på. 3-kiloslakser har lurt meg før i uoppmerksomme øyeblikk, men troa på fisket og adrenalinet skjerpet meg til å handle varsomt men bestemt denne gangen. Fisken begynte å stange mot bunnen av djupålen. Jeg hadde ingen mulighet i stillingskrigen. Dette var stor fisk. Veldig stor fisk som nå snudde og faretruende nærmet seg stristryket nedenfor kulpen. Hvis fisken traff stristrømmen ville jeg ikke ha en sjanse. Jeg satte alle tømmer på spill da jeg låste snella med hånda. Laksen veltet seg i vannet og eksponerte en velskapt halefinne på størrelse med en spade. kunne den krysse 10-kilosgrensa tro? laksen så ikke ut til å tåle hardt mot hardt og maktgrepet mitt førte kampen stadig nærmere land, men hver gang fisken nærmet seg føttene mine trakk den kontant ut i strømmen igjen. Dette tok på kreftene til fisken. 15 minutter etter at jeg våknet fra traumene lå den med blanksiden i været og hodet hvilte på elvebredden. jeg snek meg fram og så flua sitte som spikret i munnvika på laksen. Med stanga i den ene hånda tok jeg et solid grep om laksen rett foran sporden og førte den opp på land. Gleden boblet inni meg over å ha fått drømmelaksen. Men det er med laksefiske som været i Trondheim. Alt er uforutsigbart. Det var som om laksen hentet fram urkraften og slo og ristet. Den umiddelbare adrenalininsprøytingen fikk meg til å skjønne at jeg ikke hadde sjans å holde fast om laksen. Et byks, et puff og laksen hadde plasket på elva. Jeg halveis lå og rullet på steinene mens jeg febrilsk fikk lagt nytt press på fisken. Den fantastiske Hunnlaksen på mellom 8 og 10 kilo var helt gåen da jeg for andre gang skulle lande den. Denne gangen tok jeg ingen sjanser og trakk laksen oppover til et bedre egnet sted.

Nylonsnøre på 0,40 millimeter er ikke tykt, men skal tåle mye. Desverre holdt ikke nylonet i knuten på flua. Laksen seilte sakte tilbake i strømmen og mot en av de beste gyteområdene i elva. En slukøret fluefisker som fulgte drømmen sin sto ved elvebredden og betraktet det hele. gleden, fortvilelsen, adrenalinet, kraften, jubelen, forbannelsen. De ble alle erstattet av et smil. Et smil for neste generasjoner laks. For en så stor hunnlaks kan produsere utrolig mye yngel. og jeg hadde den jo på land. Enden på visa er at jeg er mer hektet på laksefiske og elva mi enn noensinne. Neste sommer kommer umulig tidsnok for meg.

Fikk en nydelig laks på ca 5 kilo kvelden før.

Sommersol og jobbing

2005-07-04T13:56:00.000+02:00

Nord-Norge i solskinn er unikt. I skyggen er det mellom 25 -30 grader celsius og jeg er innhyllet i verneutstyret jeg bruker i jobben i jernbaneverket. I dag har vi vært produktive. Vi spilte så mye kortspill at vi måtte ta pause. Vi kastet oss raskt inn i en firmabil og kjørte til Framneslia. Halv ni i morges, midt i beste arbeidstid, var skinnelag 1 på Ofotbanen og plasket i havet. Etterpå kjøpte vi oss is og satt i sola. Aiaiai så jeg elsker sommerjobben min.

I dag har jeg innsett at jeg ikke har den beste sommerjobben. På vei tilbake etter bading traff vi ei dame som satt i veikanten fint plantet ned i en stressless. Gutta fikk seg en god latter. Dette måtte være en kommunearbeider. Det viste seg også å stemme godt. Jobben hennes gikk ut på å telle biler som kjører forbi Narvik kirke. Jeg som trodde jeg fikk betalt for å gjøre masse tull, men nei, det finnes særere sommerjobber.

Tålmodighet er en dyd pt.2

2005-06-25T19:52:00.000+02:00

Hevnen er søt. Det er når ting ser som mørkest ut at livet smiler. Ny fisketur, nye muligheter. En nygått sølvblank laks på 3 kilo falt for flua mi. utrolig morsomt på lett utstyr i ei lita stri elv. Nå kan jeg slappe av igjen. det var som om 2oo kilo ble tatt av mine skuldre det øyeblikket fisken lå på land. Jeg elsker laksefiske. Å si noe annet vil være en eneste stor løgn.

Update: legger inn et usedvanlig dårlig bilde av herligheten.

Tålmodighet er en dyd

2005-06-24T18:30:00.000+02:00

Jeg har gått på en solid psykisk smell. Jeg møtte veggen så det sang etter. Saken er nemlig den at jeg har vært på fisketur igjen. For en gangs skyld var jeg sikker i min sak, laksen var bitevillig og årets første sølvblanke skulle bli min gave fra havet denne natta.
En god venn av meg hadde hørt om gode fangster i elva den siste tiden og bestemte seg for å være med. Han dukket opp i elva med sin nyervervede samboer som er reinkarnasjonen av bitterheten selv. Jeg klarte å overse det, men ble likevel lettere irritert av all nussing og klining de bedrev langs elvebredden. Heller ikke var elva slik han hadde sett for seg, kulpene var for små og grunne og elva var ikke så stor som han hadde trodd. Selv synes jeg denne elva er flott, som skapt for intime opplevelser med smålaksen.

Jeg startet fisket et godt stykke oppe i elva og fisket grundig nedover. Regnvær, god vannføring og temperaturer tilsa godt med laks på elva slik at laksen kunne befinne seg hvor som helst. Aldri før har jeg fisket så grundig bak og foran steinene, flua fikk vann i vingen selv i de minste dyphølene i strykene. Aldri har jeg fisket så riktig, målrettet og grundig. Ikke en sjanse skulle gå til spille. Kameraten min som nå var grundig surkete over elva, tok med seg dama og dro ned til der elva møter havet. Flo sjø kunne jo føre laks på elva. Mens de to forsvant hand i hand gjennom skogen oppfant jeg en fisketeknikk eller to for å fiske mer effektivt. Det var som om surkingen til kameraten min hang igjen i den hvitskummende elva, for når jeg nådde parkeringsplassen var det smittet over på meg. Jeg var sulten og grinete. Ikke et napp og ikke en eneste laks å se. Matpakken ble hentet i bilen og jeg labbet ned i munningsområdet. Der står selvsagt det lykkelige paret og nusser og kliner mellom to store steiner i vannkanten. Jeg sveipet raskt over de nederste kulpene før jeg frustrert inntar maten. Det er da jeg oppdager det. Jaggu har kameraten min halt på land to fine smålakser på 2 og 3 kilo. En time etter full flo vet jeg hvor langt opp i elva laksen er kommet. Jeg fisket fire ganger over den strekningen grundigere enn noen tidligere har gjort. Selv ikke nygått bitevillig laks ville ha fluene mine. Jeg hadde mest lyst å knekke stengene og kaste de på skogen når jeg satte meg i bilen og rettet nesen hjemover.

Jeg er ikke misunnerlig, for all del. Jeg synes bare det er blodig urettferdig. Det er vel sant som uttrykket sier. Det er alltid den dummeste bonden som får de største potetene. Å komme hjem til hytta uten fisk klokken seks om morgenen var egentlig ikke det verste, for det er jo snart blitt en vane. Verre var det å komme til ei tom hytte uten noen som kunne gi noen trøstende ord. enda verre var det å ikke få sove fordi de ekstremt negative tankene kvernet rundt i hodet og dro med seg mer i dragsuget. Jeg oppdaget at alt jeg lidenskapelig har dyrket påfører meg mer smerte enn glede. Et ødelagt kne satte en stopper for min karriere på brett, det har vært latterlig dårlige rypeår etter jeg skaffet meg fuglehund og nå er det største av alt gått fra å være bekymringsløs lykke til frustrerende tidsfordrivelse jeg tvinger meg til å bedrive. Tross alt var dette bare andre tur i elva for sommeren og jeg har aldri før fått laks på flue før 4.juli. Neste gang jeg drar i elva skal jeg sørge for å smøre lykkepiller på matpakken. Jeg skal bli en laksefisker på Prozac. For hvert speykast jeg gjør skal smilet bli større. For nå tåler jeg ikke flere dager uten fiskelykke.

Masakeren på Ofotbanen

2005-06-21T22:14:00.000+02:00

Jeg har aldri vært av den oppfattning at sommerjobben min er kjedelig. Beviset kom i natt. For da måtte Rudolf og fire av hans venner til pers. Det var ikke bare nesen til de stakkars reisdyrene som var rød. Ca 150 meter av jernbanelinja var smurt inn med blod og innvoller. Det ene reinsdyret var faktisk delt på midten. På arbeidstoget vårt måtte vi ha med lokalkjendis og reineier Niia. Han troppet opp med børse, klar for å avlive eventuelle skadete reiner. Dermed gikk nattens arbeid bort til reinsdyrjakt.
Hvem sier nattarbeid på jernbanen er kjedelig?

Døgnvill

2005-06-20T15:12:00.000+02:00

Årsprøver og avslutninger er unnagjort og ferien som stod som et lysende mål i det fjerne er forlengst innen rekkevidde. Jeg har forlatt Trondheim for sommeren og inntatt sofaen hos min mor og far i Narvik. Det er med bismak at jeg konstaterer at mitt første år som lærerstudent er unnagjort. Etter mye frustrasjoner og snakk om skikkethet hadde jeg endelig bestemt meg for å heve meg over all kritikk og satse for fullt. Resultatet var en stykk supermotivert lærerstudent som plutselig fikk sommerferien tredd over hodet.

Det var lenge usikkert med sommerjobb i jernbaneverket. Gleden var stor når jeg endte opp på samme skift som året før. Det var gøy å treffe arbeidsgjengen, kortspillene, Robel-tralla, skinneleggeren, slegga og fyllhammeren igjen. Ingenting er som å jobbe med litt fysisk arbeid en gang i blant. Desverre er skiftordningen annerledes enn i fjor. Da jobbet jeg ei uke på og ei uke fri. Jeg innser nå at jeg får minimalt med frihet til å fiske og ha sommer ettersom jeg jobber tre dager på, en dag fri, tre dager på og to dager fri. Det varierer i tillegg på om jeg jobber dag eller natt, slik at når fridagene kommer vet jeg verken opp eller ned på døgnet.

Fridagene gir meg uansett muligheten til å komme meg ut i naturen. Natt til Onsdag åpnet elvene i området for fiske etter laks. Jeg dro sammen med en kamerat til ei lita elv ved Evenes flyplass. Jaggu dro Magnus på land en laks på rundt fire kilo. Meldinger fra ei annen lita elv rett over fjorden fortalte om en laks på tretten kilo... Jeg har hatt et avslappet forhold til fiskestart. Ikke har jeg bundet masse fluer eller vært syk etter å svinge stanga. Venner har ringt og snakket fiske og jeg har funnet unnskyldninger for å slippe å høre på. Men nå er jeg i gang. Hodet er i laksemodus og jeg begynner å bli umulig å snakke til.

Når alt kommer til alt er det likevel godt med ferie. Jeg skal nyte dagene langs skinnegangen og langs elvebreddene. Jeg skal spare motivasjonen til skolen starter i August. Jeg skal være ett med meg selv både i og utenfor naturen, lade batteriene til maks og nyte livet. For akkurat nå er livet så herlig som det skal være når man har ferie.

Alle dei fine jentane!

2005-06-07T00:20:00.000+02:00

Til Dagbladet kan vår alles superhelt John Carew berette at det han liker best i Sverige er jentene. Litt mindre superhelthelt Jan Gunnar Solli supplementerer med at det beste med Sverige er språket. Selv kan jeg ikke si annet enn at her hjemme har vi i 100 år måttet drikke damene fine, mens over grensa holder det at de åpner munnen og snakker. For det er sant som fotballheltene sier. Det er noe eget med utseendet til jentene hos vår gamle unionsfrende. Når de så beveger leppene er det nettopp søt musikk som kommer ut og lykken, ja den er komplett.
Kall det gjerne en klisje, men sånn er virkeligheten i det mannlige sinn.
Må likevel medgi at opp gjennom årene har jeg hatt et nært forhold til Sverige. Likevel har jeg ennå tilgode å fullstendig forelske meg i ei svensk jente. Ikke at jeg aldri har vært betatt, for som jeg sier er det noe vakkert over svenske jenter. Men jeg tror en større andel svenske damer er mer selvopptatte og overfladiske enn våre kvinner. Her hjemme er det krutt i personligheten til jentene. Det er vel egentlig det jeg liker aller best og i det lange løp teller det helt klar mest.
Så det så....

En ode til Trond

2005-06-03T14:23:00.000+02:00

Nå er det snart slutt på skoleåret. Det betyr at jeg ikke skal dele hus med Trond lenger. I den forbindelse vil jeg si at det har vært en fornøyelse. Trond, du er en bra fyr. Men, i dag hendte det noe. Du skjønner. Det har seg nemlig sånn at mens jeg lå ute i hagen og slappet av, har du dratt på skolen. Så når jeg skulle inn var døren låst. Jeg trodde en stund at jeg var nødt til å sitte på trappa til du kommer hjem sånn i titida.
Jeg var på fest i går. Derfor la jeg ut en ekstranøkkel, i tilfelle jeg skulle glemme husnøklene i bilen. Noe jeg også gjorde. Men i dag, når jeg virkelig trenger den, da er den inne. Jeg øynet et håp når jeg husket at nabodama med den mystiske katten, i vinter fortalte at hun hadde vært inne i kjelleren vår. Jeg tok sjansen på at hun hadde en hemmelig inngang i den kalde, mørke underetasjen og ringte på. Hun flirer godt når hun hører historien jeg forteller og leder meg ned i en kjeller som er ganske så lik vår. I vår kjeller er det et barnehånds veggmaleri av ei løve som koker en neger i gryta. Som kontrast har nabodama noe annet. På døra som kobler huset sammen var det tegnet hunder og skrevet koselige setninger med barnestrek. Jeg puster lettet ut når døra går opp og jeg ser kjente omgivelser.
Det viktigste av alt Trond. Det skal du vite og huske. Det er at det er helt greit. Jeg er overhodet verken bitter eller sint på deg for at du låste meg ute. Takk for året t_dawg!

Bokormen

2005-06-01T19:38:00.000+02:00

Da gikk det som jeg verst fryktet. Spørsmål om bøker har florert i bloggene den siste tiden og det utfordres og oppfordres i hytt og pine. Nå har Amygdala prestert det kunststykket å utfordre den ellers så lite lesehungrige 26 åringen. Svar vil hun ha, og svar skal hun få.

1. Hvor mange bøker eier du?
Har ingen anelse. mesteparten er pakket i esker og stuet bort på et mørkt lager hjemme i Narvik. Her i Trondheim har jeg stort sett bare faglitteratur og noen få skjønlitterære verker.
Tilsammen? Tja, sånn rundt 60 - 70 bøker vil jeg anslå. Kan heller ikke si at jeg har lest alle, men de fleste er lest ja.

2. Hvilken bok var den siste du kjøpte?
Til tross for planer om å lese denne boka i mange år, måtte den filmatiseres før jeg forsto at jeg må lese den før jeg ser filmen. Jeg snakker altså om "The Hitchhikers Guide To The Galaxy" Kjøpte den like før påske, men har ennå ikke begynt å lese den. Skamme meg..... Jaja, snart er det sommerferie og tid til lesing av annet enn fagstoff.

3. Hvilken bok var den siste du leste?
For ei uke siden leverte jeg en analyse av ei barnebok Rasmus Løland skrev for hundre år siden. I boka Kvitebjørnen får vi innblikk i fire gutters viltre lek og utfoldelse gjennom et vinterhalvår, guttenes lesning av forskjellige former for lektyre, og gjennom guttenes fantasi og tanker får vi ta del i spennende fantasireiser, både som misjonærer og erobrere i eventyrverdenen, hvitt mot svart. I tillegg til å være ei glitrende barnebok, gjør den et opprør mot den pietistiske lekmannskristendommen som regjerte landsbygda på den tida.
Har nylig satt i gang med runde to av Finn Skårderud - Uro. Ellers har jeg et aldri så lite prosjekt gående med Milan Kundera - The unbearable lightness of being. Må vel avslutte den boka før jeg glemmer den helt. Skal sies at jeg bør være i en spesiell sinnstemning for å få maks uttelling med lesinga. Aller helst litt deprimert, noe det er ei stund siden jeg var.

4. Nevn fem bøker som betyr mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.
Oj... Har faktisk lest Knut Hamsun - Pan tre ganger. Får aldri nok av Hamsuns dykk inn i det ubevisste sjelelivet og motsetningene i det moderne mennesket. Nyromantikkens mester.
Ellers må jeg vel tilbake til Hardyguttene for å finne ei annen bok jeg har lest tre ganger. Skjønt de betyr minimalt for meg. Bøker som betyr mye for meg avhenger av når jeg leste de og hvordan livssituasjonen min var i den perioden. Erlend Loes Naiv Super og Tatt av kvinnen betydde mye for meg den gang jeg leste de.
Erling Olsen - Elvelandet. Ei fantastisk bok skrevet av en av våre dyktigste laksefiskere og fluebindere. Legger jeg sammen alle utdragene jeg har lest, har jeg sikkert lest boka 30 ganger. Fantastisk.
Aksel Sandemose - Det svundne er en drøm. Handler om menneskets skjebnesvangre binding til sin fortid og sin uforløste kjærlighet. Flott bok av mannen bak Janteloven.
Agnar Mykle - Lasso rundt fru luna. Om Ask Burlefot og hans reise til Camillaland.

"O høyvelbårne frue, o moder, edle mor!
Nu drar vi til Camillaland, hvor ingen mødre bor!
Så herr meg der, og gud meg der, og min meg allesinde.

Så å meg her, og akk meg der, og gutt meg allevegne!
Nu mines ingen gutter mer, o høyvelbårne mor.
Nu drar vi til Camillaland, hvor ingen mødre bor".

Rett og slett utakknemlig fantastisk.

5. Oppfordre fem personer til å fylle ut denne i sin blogg:

Da har vel de fleste vært gjennom denne, men jeg sender likevel stafettpinnen videre til Chris10an, Beritsen, Mie, Marielle og Mia.

Skyggene har forlatt himmelen

2005-05-30T23:54:00.000+02:00

Harmoni er et ord jeg liker. Det kan bety så mangt og er ytterst beskrivende. Jeg liker harmoni fordi det sier noe om tingenes tilstand i en særdeles positiv betydning. Jeg har tidligere proklamert at jeg opplever harmoni når jeg er ute i naturen. Det være seg på rypejakt sammen med Faun, når laksen drar nedstrøms så det hviner i snella, puddersnøen velter seg sammen med meg ned bratte fjell, Sykkelen ruller og hopper seg ned løypene i fjellet, når et nytt maleri tar form eller en ordene flyter ut av fingertuppene mine og en tekst formes.

Den harmonien jeg opplevde i kveld er derimot av en annen sort. For første gang nådde den dypere, fikk meg til å skjelve uten at et fysisk grunnlag er tilstede. Jeg har møtt mye motgang i livet. Ikke at jeg har hatt det vondt, bevares. Men jeg har alltid hatt en merkelig uro i kroppen. Jeg har aldri helt funnet meg til rette med det jeg har drevet med. Jeg har hatt mange øyeblikk med nytelse, men likevel ønsket å være et annet sted og oppleve en annen nytelse og tilfredshet. Alltid et nytt fjell, ei ny elv eller nye jaktmarker. Søken etter det perfekte har gjort meg ambivalent.

Det siste halvannet året har vært flott. Jeg har trengt min tid uten henne. Ingen skal påstå at jeg har handlet rett siden den dagen jeg satte oss fri. For jeg har gjort mye som ikke ligner meg selv. Men akkurat nå, i kveld, mens jeg gjør huset klart for natten, griper det meg. Du dukker opp i tankene mine en gang i blant, men er glemt forlengst. Du er et lukket kapittel. Det er bare tiden som ble borte den dagen du kom. Det er den jeg har savnet. Siden vi traff vårt veiskille har jeg letet, endevendt hver en stein på min vei. Undret på hvor jeg selv ble av. Jeg har snøret sammen trådene. Startet der jeg slapp for mange år siden og videreført det. Jeg har vært fornøyd, oppriktig glad, fordi jeg kjente veien tilbake til meg selv ble kortere og kortere, dag for dag.

Jeg kjenner harmonien bruse. den starter et sted inni meg. Det er ikke fra det samme stedet som adrenalinrushet starter, dette stammer direkte fra hjertet, det varmer og er bedøvende. Jeg har oppdaget hvor jeg er. Min fortid er forseglet, jeg lever i dag, mens framtiden ligger foran meg. For første gang kjenner jeg roen med alt som har vært og alt som er rundt meg. Jeg har nådd toppen og kan se stiene som ligger utover i alle retninger. De har sikkert vært trått av andre, men i morgen er de mine, bare mine. Og jeg skal nyte hvert et skritt jeg tar, for jeg vet endelig hvor jeg vil. Jeg er klar, klar for livet igjen.

Tran til de ivrigste

2005-05-24T00:25:00.000+02:00

For en tid tilbake kunne media melde at forskere ved universitetet i Oxford har funnet at fiskeolje har en positiv effekt på personer med ADHD. Forsøk har vært utført på vanekriminelle og har ført til mindre trang til å begå kriminelle handlinger. Ofte viser det seg at vanekriminelle har diagnosen ADHD. Som lærer vil jeg møte flere elever som helt klart har samme symptomer, men ikke alle vil få denne diagnosen.
I 1845 kom boka Der Struwwelpeter. I den beskriver legen og forfatteren Heinrich Hoffman en hyperaktiv gutt som har tydelige ADHD symptomer.
Dette skal visst være den første beskrivelsen av et barn med ADHD i bøker igjennom tidene. Syden den gang har mye hendt. Flere og flere barn får denne diagnosen.
Den første medisinen mot ADHD kom i 1937 da forskeren Charles Bradley forsket på de smertestillende egenskapene til Amfetaminer. Han merket at stoffet hadde en stor innvirkning på hyperaktive og overimpulsive barns oppførsel. I dag brukes stoffet Ritalin mot symptomene forbundet med ADHD.
I gamle dager var det ikke uvanlig at elever fikk ei spiseskje tran når de kom på skolen. Nå viser jo forskning at det er en tradisjon som hadde tydelig positiv effekt. Kanskje en tradisjon man skulle fortsatt med? Hundre år med forskning til ingen nytte med andre ord. Man ender jo tilbake til utgangspunktet. Ikke hadde man hatt behov for amfetaminlignende stoffer heller. Har du tatt for mye Möllers tran eller.....??

Idoljakt.

2005-05-22T22:01:00.000+02:00

Vg nett melder at Tv2 og kanalens samarbeidspartnere tjente nærmere 30 millioner kroner bare på stemmegivingen. Det er utrolig mye penger. Men nå har det seg sånn at jeg har funnet en måte slik at man kan tjene enda mer penger på galskapen.

Nintendo har gitt verden det legendariske spillet "Duck Hunt". Utstyrt med pistol skjøt man mot tv-skjermen når vettskremte ender spratt opp av gresset. Det er vel ikke rent få som lot seg fasinere av dette spillet. Jeg tenker at dette kan brukes i forbindelse med Idol. I stedet for å sende SMS for å stemme på din favoritt, kan man heller skyte de deltagerne man ikke vil ha med videre. Med et kontantkort lader man opp Nintendopistolen og skyter i vei. På denne måten ville nok også de som ikke vil bruke ringetiden sin til å stemme fram en fjortis som gauler i beste sendetid en fredagskveld, bruke noen kroner på kontantkort. Jeg ville uansett vært en av dem. Og ja, selvfølgelig er det ekstrapoeng for en god treff.

Håper det er utrolig lenge til Idol starter igjen!

Som 26-åringer flest???

2005-05-19T20:40:00.000+02:00

Googling er i skuddet som aldri før. Jeg har derfor testet å google 26-åringen. Det som kom fram var ikke positivt. Det er visst ikke alle 26-åringer som er like snille, fornuftige og heldige som undertegnede. Her følger ei liste over ting andre 26-åringer har havnet i overskrifter for. Noen fordi de er slemme eller dumme, andre igjen fordi de er smarte eller rett og slett fordi de var på rett plass til feil tid:

Ville ikke fengsle 26-åring.
26-åring savnet i Svolvær. Ingen vet om 26-åringen har reist bort eller om det har skjedd ham noe alvorlig.
En 26 år gammel mann er pågrepet og siktet for medvirkning til grovt ran.
Ein 26 år gammal mann er pågripen og sikta for falsk forklaring.
26-åring nekter straffeskuld.
26 åring løslatt av tingretten.
26-åring drept av hai.
Han ble utnevnt til professor bare 26 år gammel.
26-åring åtalas för barnpornografibrott
26-åring i vannsinnesfärd med stulen buss
26 åring fra Bergen døde lørdag i Oslo av en overdose med heroin
26-åring fikk 15 måneder for overgrep mot 7-åring
26-åring anker dom for likskjending.
26-åring medger tidigare mordförsök
26-åring lokket 13-åring til sex
26-åring hoppet fra bro – omkom
.... er en på alle måter vellykket 26-åring.
26-åring anhållen efter bilturer med unga flickor i stulna bilar.
26-åring sprider skräck
26 åring sugd inn i flymotor.
... unna med to hogg i det venstre beinet da en 26-åring onsdag ettermiddag stormet inn på legekontoret.
26 åring innbragt av politiet for urinering på offentlig sted.
overstadig beruset 26-åring.
En 26-åring som brukte munn på to ansatte ved sosialkontoret i Sørum ble frifunnet.
Populær 26-åring med glimt i øynene, alltid på jakt etter den rette.
handler om en 26-åring som får kreft og derfor går jeg stadig rundt og babler
Hva er det så som får en 26-åring til å tilbringe over 5 000 timer de siste fire årene sammen et flygel?
Som 26-åring pådrog han seg syfilis og fikk tidens gjengse behandling for dette - kvikksølv - noe som gav ham mange plager i årene som fulgte.
Han gikk fra ”…värdens bästa skidåkare til en utbränd 26-åring som tvingats ta time out”.
Som 26-åring forlot han apotekeryrket og begynte å studere til prest.
Å bli andpusten ved å gå ut av sengen, er for en 26 åring definitivt et tegn på at man sannsynligvis ikke er frisk.
En 26-åring slipper trolig straff fordi han har for lav IQ.
For et par uker siden ble en 26-åring tiltalt for grov industrispionasje motEricsson-konsernet.
skapte furore verden over da han vant den prestisjetunge Gullpalmen i Cannes som 26-åring.
Han kjøpte sitt første skip «MS Grimo» som 26-åring.
En multiinstrumental, melankolsk 26-åring, med tjuedagersskjegg og konfirmasjonsdress, må nok tåle sammenligning.

Da tror jeg at jeg her har motbevist de som prøver å skape en illusjon om at 26-åringen til mor og far ikke er en jovial og reflektert mann. Ikke at jeg tror noen prøver å svartmale meg, for det har de ingen grunn til. Likevel er det moro å se at det ikke bare er i Norge vi har usympatiske eller uheldige menn midt i tyveårene. Sverige har også sin del ser man jo. Der har de nemlig 26-åringer som sprer skrekk.

Valuta for pengene

2005-05-18T23:27:00.000+02:00

Som tidligere nevnt har jeg slitt noe voldsomt med mangel på energioverskudd og motivasjon den siste tiden. Men nå skjer det ting. Uvitende om det gir positive ringvirkninger, hender det uansett noe positivt i livet mitt. For en tid tilbake ble jeg lovet jobb i en fotobutikk. At jubelen stod i taket er en mild overdrivelse. I morgen braker det uansett løs for første gang. Til videre lever jeg i troen på at litt input på kontoen kan gi konsekvenser som slår positivt ut på energioverskuddet. Motivasjonsfaktoren steg hvertfall betraktelig.....

Drømmer er gratis

2005-05-15T12:31:00.000+02:00

Noen perioder drømmer jeg mye. Så kan det gå lang tid uten annet enn dagdrømming. Nå for tiden er jeg derimot inne i en god drømmeperiode. Problemet er at jeg har bare merkelige drømmer om kriging, terrorister og agenter. Natt til i går våknet jeg med en følelse av å ha brølet i smerte. I Narvik var det en gerilja som lusket i gatene, slik at om man skulle noen steder måtte man ha med seg våpen, akkurat som på Svalbard for å beskytte seg mot isbjørn. Jeg skulle på en eller annen form for teater og på veien ble vi beskutt. Jeg løp det jeg maktet for å finne skjul, men plutselig begynte kneet å slå seg vrang. Jeg er ganske sikker på at jeg våknet av mine egne smertehyl.

I natt derimot har jeg vært en agent. Type Jack Bauer møter Smittejegerne. Jeg har beskyttet verden mot skumle terrorister som skulle spre en farlig bakterie. Eneste våpen jeg var utstyrt med var en skarp hjerne og en tollekniv ala de med rødt plasthåndtak. Jeg dirigerte en god gjeng med agenter, rundlurte terroristene og fikk tak i smittekilden først. Planen til terroristene var å bruke bakterier fra en tidligere toppalpinist som hadde disse bakteriene i seg naturlig. For å skaffe seg disse bakteriene måtte man finne det eneste startnummeret som den tidligere alpinisten hadde tørket snørret på. Det var ingen lett oppgave og jeg måtte bringe alpinisten, som viste seg å være utforkjøreren Kenneth Sivertsen fra Narvik, i sikkerhet først. Sammen med Kenneth begynte kappløpet om startnummeret, som viste seg å stamme fra et renn på midten av nittitallet. På en smart måte greide vi å lure terroristene og verden var trygg igjen.

Smak av sommer

2005-05-14T18:33:00.000+02:00

Nå er jeg fryktelig lei av å ikke ha det siste overskuddet energi. Var å klatret i klatrefeltet på Hell i Stjørdal. Etter å ha gått et par ruter merket jeg at jeg ble tung i armer og fingre og manglet det siste ekstra som skal til for å holde takene. Lite hjalp det at kneet mitt begynte å trøble igjen. Kunne ikke trø skikkelig til med høyrefoten og dermed gikk det desto hardere ut over armene. Dersom været tillater det, går turen tilbake Mandag. Satser på at klatringen går bedre da. Men nå skal jeg på fest sammen med et gjeng fra klassen. Hjelper sikkert ikke på energioverskuddet, men blir nok moro uansett.

Etter å sett et programm på Nrk1 om laksefiske, innser jeg at fiskesesongen er like rundt hjørnet. Tror jeg må ta til med produksjon av flere fluer til årets sesong. Forrige sommer fant jeg flere mønster som fungerte bra i elvene jeg fisker mest i. Det betyr ikke at forholdene er de samme denne sesongen. Jeg må derfor lage noen alternativer.
Når det kommer til fiske, ser det ut til at det blir mange timer ved elvebredden i sommer. Det later nemlig til at det ikke blir noe jobb til meg på jernbanen i Narvik. Siden lommeboka blir tom og mange timer til å fylle med herlig sommerferie, blir nok mesteparten av tida brukt med fluestanga i handa og forhåpentlig mange lakser i enden av snøret. Jeg ber derfor om en sommer med regn og møkkavær som kan fylle elvene med sølvblanke muskelbunter fra atlanterhavet. Vel, noen dager med fint vær hadde vært fint, for jeg har også en plan om mye sykling og klatring i sommer.

Den tida av året....

2005-05-13T17:25:00.000+02:00

Da jeg var liten hadde jeg en voldsom allergi for bjørkepollen. Den var faktisk så kraftig at jeg slapp unna førstegangstjenesten i forsvaret. Gleden var stor da jeg oppdaget at de hovne og røde øynene uteble sommeren etter. Etter å ha sluttet med medisin forsvant også bivirkningene som dårlig mage og mystisk hårtap. De siste fem årene har allergien ikke gitt annet enn litt nysing og rennende nese, som bare er for bagatell å regne mot plagene jeg hadde før. Den siste uka har jeg sett bjørka bli grønnere og grønnere mens jeg har ledd og vært lykkelig for at jeg ikke lenger er plaget med allergien. Men så feil kan man ta.... Plutselig går det opp for meg at det høyst sannsynlig er bjørka som gjør at jeg ikke har overskudd om dagen. Jeg føler meg svak og trøtt, kommer meg ikke opp om morgenen og sovner på sofaen når jeg kommer fra skolen. Likevel har jeg prestert å gjøre meg ferdig med det meste av innleveringer jeg må ha klar til slutten av neste uke. Det er godt å vite at man ligger foran skjema med skolearbeid. God helg!

Ølets historie

2005-05-12T03:39:00.000+02:00

Jeg har vært på ølsmaking. Da mener jeg ikke en vanlig kveld på byen med ølsmaking på forskjellige utesteder, men ei real forelesning om ølets historie fra E.C.Dahls sitt synspunkt. Jeg har gjennomgått testing av lyst og mørkt, til bittert og søtt øl. Sammen med en god gjeng fra klassen har jeg lært hvordan ølet brygges og behandles fram til det fortæres av tørste konsumenter som meg. Litt moro å vite hemmeligheter om hvordan øl skal serveres. Med nyvunnet innsikt vet jeg nå at om man jobber i utelivsbransjen bør man nesten ha en grad i kjemi og biologi for å servere ei øl på best mulig måte. Det morsomste er at begrepet grisefylla har gitt ei annen mening etter kvelden. Etter å fått servert bunnfall fra tankene fra bryggeriet en gang, slukte grisene det i et jafs. Neste gang de fikk det servert, falt det like godt i smak, men grisene spiste det i små posjoner. Vi har med andre ord mye å lære av grisene. Når man er på fylla med en gjeng lærerstudenter blir det ment mye om mange og mangt. Jeg har forstått at å lage skikkethetsak om mine forsovinger ville vært helt på trynet dersom lærerskolen hadde visst hvor feite svina enkelte har på skogen er...
I kveld fikk jeg en følelse av å være hjemme i Narvik. Jeg har nesten truffet flere Narvikværinger enn trøndere i kveld. Etter ølsmakingen gikk turen innom Cherrox. Der endte gjengen opp med å ha ølkrig i god gammeldags Narvikstil. Selv om det ikke gikk ut over andre enn oss selv, falt det ikke i smak blant enkelte andre. Jeg fikk kjeft av en som kalte meg "ei forbanna fjellgeit!!!" Jeg.. ei fjellgeit... Det finnes nemlig ingen måte at noen kan se at den urbane 26 åringen til mor og far er ei solid fjellgeit. Vi fikk oss en god latter ettersom alle i klassen vet at jeg lever og ånder for fjellet. For første gang er mine sunne interesser brukt mot meg som sjelsord.

Skrivelyst og praksismappe

2005-05-06T14:12:00.000+02:00

Jeg sitter på skolen og skriver refleksjonsskriv etter endt praksis. Medstudentene jamrer og bærer seg om hva de må drøfte. Arbeids metoder, bruk av veiledningstimer og lærerrollen ser ut til å være vanskelig å reflektere over for enkelte. Praksismappene skal leses og godkjennes av oppfølgingslærer. Etter fire, fem praksismapper tror jeg oppfølgingslærer blir ganske lei av nesten meningsfull svada om hvordan de enkelte studenter mener de fungerer som lærer. Jeg bestemte meg rett og slett for å gjøre noe annet. Jeg skriver refleksjonsskrivet fra tredje persons synsvinkel. Jeg ser på min egen rolle i praksis utenfra. På godt og vondt skriver jeg ei ærlig fortelling om en lærerstudent som reflekterer over praksis mens han opplever gode øyeblikk i livet. Som det øyeblikket han ser sammenhengen mellom arbeidsmetoder som lærer og hvordan han skal mestre klatreruta han er på vei opp. Utfallet av denne vinklingen kan slå flere veier. Enten slaktes den brutalt fordi det blir for personlig og eksperimenterende. Eller så jubles det fordi det jobbes med skrivekunst og språk. Uansett er jo skrivekunst og personlighet viktige begreper å inneha som lærer for framtiden.
Mens jeg sitter å skriver kjenner jeg gleden bruse gjennom kroppen. Jeg leker med språket som flommer gjennom fingertuppene. Ekte skriveglede. Jeg er ett med Csikszentmihaily og hans velkjente begrep flytsonen. Hva i alle dager gjør jeg på ei realfagslinje?

Et spørsmål om integritet

2005-05-05T17:45:00.000+02:00

De siste årene er risikosporter nærmest blitt allemannseie og mange aktører ønsker en bit av kaken. Det forundrer meg hvordan enkelte kan gå langt for å tjene penger på noe produktene deres egentlig ikke har noen relasjon til. Her stiller produkter som er representert av Djuice og OYO som gode eksempler. Helt klart er faktumet at personer som driver risikosport også bruker telefon og at ungdom som produktene er rettet mot befinner seg i disse miljøene.
I siste utgave av norges mestselgende sportsmagasin Fri Flyt fant jeg en annonse som mildt sagt fikk meg til å få bakoversveis. Annonsen lyder som følger:

Stort internasjonalt foretak søker:

Mer enn middels god skater og ski/snowboardjibber

Jobben går ut på å utføre opptredner ved små og store event'er. Opptrednene må gjennomføres i bedriftens uniform. Du er flinkere å trikse enn en gjennomsnittlig skateboard og snowboard/alpin-utøver.

Skriftlig søknad med filmdokumentasjon sendes Kitchen, blablabla for mer info: .....@kitchen.no

For å kunne bli en mer enn middels god risikosportutøver krever det en genuin interesse for aktiviteten. Dermed ligger det til rette for at man holder den kjær og følger grunnprinsippene for sporten. Når det gjelder snowboard var meningen å gjøre opprør mot all organisert idrett og samtidig inspirere til ekte glede uten forpliktelser. Snowboard forandret seg den dagen den først ble kalt sport, men oppfordrer fortsatt til ekte glede og representerer fortsatt et alternativ til organisert idrett. Snowboard er likevel blitt millionindustri og noen av de største aktørene innen sporten har vært med siden dag en. Med det tenker jeg på produsenter som Burton. Til tross for å være stor har Burton en policy som kommer sporten tilgode. De driver sporten framover med å utvikle og holde ved like verdiene som snowboard representerer. Til tross for å suge penger ut av oss bevegelseshungrige tullinger gir de mye tilbake. Her stiller jeg meg utrolig kritisk til hva Kitchen er ute etter. Som Kitchen selv sier på sidene sine. "Vi liker å kalle kitchen det lille store byrået." Uansett hvor stor oppdragsgiveren til det de søker folk som meg til er, er det helt klart at de oppfordrer til å gi slipp på prinsippene. Jeg oppfordrer alle som har glede av det de driver med til å ha integriteten intakt, holde den ekte gleden for seg selv og ikke selge sjela. Jeg har selv vært innom noe av det alle oppkommende snowboardere jager etter. Jeg har vært fanget av sponsorer og terminlister. For noen er livet i rampelyset det som passer, mens for andre er det å være ute i fjellet mest givende. Uansett hvor man hører hjemme, hjelper det nok fint lite for sin egen del og for sporten å søke på jobben som Kitchen annonserer. Skremmende er det også at et høyprofilert livsstilsmagasin som Friflyt tillater slike annonser. Jeg lurer virkelig på hvor integriteten tar veien?

Integritet gjelder ikke bare innen risikosporter, men også innenfor bloggsport. Jeg registrerer at noen av norges mest erfarne og høyst profilerte bloggere stiller et lite spørsmålstegn ved sin egen integritet ved å stille opp for Dagbladet. Hjorten har blant annet kommet med en aldri så liten selvransakelse i bloggblogg.

Ny start, nye muligheter

2005-05-04T15:13:00.000+02:00

Etter Sprayblogg.no lanserte betalingstjenestene sine ble mulighetene begrenset for å forandre bloggdesignet. Jeg var med andre ord fastlåst til designet jeg hadde eller krype til korset og betale for meg. Dette var ikke alternativer som fristet. Derfor er det nå duket for lansering av min nye weblogg. Her har jeg muligheter for å tilpasse bloggen etter mine ønsker og behov. Det beste er at jeg slipper å betale for moroa. Stor takk for hjelpen går til Amygdala, som er en betraktelig større datanerd enn jeg er. La champisen sprudle for henne og for den nye bloggen min.

Det er ikke bare i bloggverdenen jeg har gjort en ny start. Som den ivrige lærerspiren jeg egentlig er, har jeg nå fått tilbake gløden for utdanningen min. Jeg skriver fagtekster og praksismappe så tastaturet rister. Om en måned er det årsprøver. Da er jeg godt forberedt, det føler jeg på meg.